Herold

Det kommer stadigtydeligere signaler fra Flatåsen om en utvikling som må tas på alvor.

Det meldes om en bekymringsfull utvikling der stadig yngre ungdom eksponeres for sterkere rusmidler og hardere miljøer. Det beskrives miljøer der dette gir status. Og stadig mer av påvirkningen skjer gjennom sosiale medier – lenge før foreldre, skole eller andre voksne klarer å fange opp hva som faktisk foregår.

Dette handler ikke bare om skjermtid. Det handler om hvordan algoritmer former holdninger, normaliserer risiko og åpner døra inn til miljøer barn og unge aldri burde vært i kontakt med.

På mobilen møterungdom en strøm av innhold som er laget for å holde dem lengst mulig pålogget. Vold, rus, kriminalitet, sexvideoer, kroppspress og ekstreme idealer blandes inn i hverdagen gjennom algoritmer som belønner det mest oppsiktsvekkende og mest ekstreme.

Det er ikketilfeldig. Det er selve forretningsmodellen.Derfor er det viktig at regjeringen nå går videre med en ny lov om aldersgrense i sosiale medier.

At Norge tar mål av seg til å bli blant de første landene i Europa som innfører en reell aldersgrense, er både nødvendig og modig. Vi kan ikke fortsette å late som om sosiale medier er nøytrale plattformer uten konsekvenser.

Når algoritmer brukes til å forsterke ekstremt innhold og gjøre barn tilgjengelige for kriminelle miljøer, da handler dette også om trygghet, forebygging og samfunnsansvar.

Som vararepresentant forSør-Trøndelag Arbeiderparti og medlem av Justiskomiteen på Stortinget ser jeg hvor alvorlig denne utviklingen er.

For vi vetat rekruttering til kriminalitet og destruktive miljøer skjer tidligere enn før. Vi vet at påvirkning skjer digitalt. Politiet og flere fagmiljøer har advart mot at sosiale medier brukes til rekruttering og påvirkning inn mot unge.

Da kan ikke politikken stå stille.

Regjeringen har derfor valgt en modell der aldersgrensen settes til 1. januar det året man fyller 16 år. Det betyr at ungdom i samme skoletrinn behandles likt. Samtidig får teknologiselskapene ansvaret for å verifisere alder og håndheve reglene.

Det er viktig. For ansvaret kan ikke ligge på barna alene. Det må ligge hos selskapene som tjener enorme penger på at barn og unge holdes lengst mulig på skjermen.

Men vi måogså være ærlige på én ting: Aldersgrenser alene løser ikke alt.

Hvis vi samtidig bygger ned fritidstilbud, kutter i forebygging og lar trygge møteplasser forsvinne, så overlater vi fortsatt ungdom til algoritmene.

Ungdom trenger voksne. De trenger fellesskap. De trenger steder å høre til som ikke styres av likes, press og digital status.

Derfor handler detteikke bare om skjermtid. Det handler om trygghet, forebygging og hvilket samfunn vi vil gi ungdommene våre.

Som vararepresentant for Sør-Trøndelag Arbeiderparti og medlem av Justiskomiteen mener jeg vi ikke lenger kan overlate dette ansvaret til algoritmer og teknologiselskaper alene, vi må ta tilbake kontrollen!