Herold

Meahcásteapmi må skrives direkte inn i selve loven. Det holder ikke at våre rettigheter nevnes i en forskrift.

For det samiskefolk er naturen vårt hjem, vårt matkammer og selve grunnlaget for vår kultur og vårt språk. Motorferdselloven som regjeringa har lagt frem, legger til side rettighetene samene har opparbeidet seg og hindre vår tradisjonelle bruk av naturen. For Sametinget har det vært avgjørende å bli hørt i prosessen med ny motorferdsellov.

Dessverre har viopplevd at vårt viktigste innspill ikke har blitt ivaretatt. Det viktigste kravet vi stilte i konsultasjoner med regjeringa, var at samisk utmarksbruk- og næring, meahcásteapmi, skal anerkjennes som rettighet i loven. Vi ble ikke enige.

Vi mener at Stortinget skal kjenne vårt syn før de fatter en endelig beslutning som vil prege hverdagen vår i generasjoner. Det er en grunnleggende uenighet mellom Sametinget og departementet om hva som faktisk berører samiske interesser. Vi mener at staten ikke alene kan bestemme hva som er viktig for samisk kulturutøvelse. Spesielt gjelder dette begrepet meahcásteapmi.

For de somikke kjenner ordet, betyr meahcásteapmi vår tradisjonelle bruk av utmarka. Det innebærer høsting, fiske, jakt, bærplukking og det å ferdes i naturen basert på kunnskap som er gått i arv gjennom generasjoner. Det er selve kjernen i vår kultur og identitet. Etter internasjonale menneskerettigheter har vi et sterkt vern for å kunne fortsette med dette.

Vi ønsker ikkeat det åpnes for frikjøring. Naturen trenger et vern og at lokale myndigheter har kontroll på motorferdselen. Derfor foreslår vi ikke en uregulert rett til å kjøre hvor som helst. Det vi derimot mener er at ordningene der kommunene gir tillatelse til nødvendig kjøring, også til meahcásteapmi, langs faste traseer blir skrevet direkte inn i loven.

Når retten til å søke er lovfestet, er det ikke lenger en «almiss» fra staten eller en skjør forskrift som kan endres med i Oslo. Det blir en demokratisk forankret rettighet som gir forutsigbarhet for utøveren.

Særlig i Nord-Troms og Finnmark ser vi at det nye lovforslaget ikke klarer å balansere hensynet til naturvern mot hensynet til samisk kultur på en god nok måte. Vi mener det er en stor svakhet at staten ikke har utredet skikkelig hva denne loven vil bety for samisk utmarksbruk.

Vi snakker her om rettigheter som er opparbeidet gjennom bruk av land og vann i uminnelige tider. Flere dommer fra Høyesterett, som Svartskogen-, Nesseby- og Karasjok-saken bekrefter at vår bruk av områdene gir oss rettigheter som staten må respektere.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har nylig lagt frem sin rapport. Hvis staten mener alvor med forsoning, må de anerkjenne vår levemåte i lovverket. Det er vel og bra med tiltak i sivilsamfunnet for å forsones, men for å oppnå en ekte og varig forsoning må ikke urfolk og nasjonale minoriteter oppleve at loven hindrer for vår levemåte.

Meahcásteapmimå skrives direkte inn i selve loven. Det holder ikke at våre rettigheter nevnes i en forskrift. Ved å lovfeste vår rett til tradisjonell utmarksbruk, gir man samisk kultur et reelt rettslig vern. Det vil skape forutsigbarhet for oss som bor og bruker naturen her nord, og det vil sikre at Norge overholder sine forpliktelser overfor det samiske folket.