Herold

Det er 81 år siden landet vårt ble fritt. Friheten kom ikke av seg selv. Den ble kjempet fram av modige kvinner og menn.

Friheten er ikke en selvfølge. Frigjøringsdagen er ikke bare et tilbakeblikk. Det er også en dag hvor vi påminnes om vårt ansvar. Her og nå.

Tankene går til folket i Ukraina som nå er inne i sitt 5. år med krig. Til Palestina. Til Iran hvor folket kjemper mot sin egen regjering samtidig som landet er i krig med USA. Til Libanon, som raseres av en overmakt og mange, mange flere.

Det er mange som er på flukt fra sitt eget land. Slik over 50 .00 nordmenn flyktet fra Norge til Sverige under krigen. Men vi behøver ikke å se tilbake til da vi var okkupert.

Vi behøver heller ikke vende oss mot Midtøsten eller Øst-Europa for å finne ufrihet.

Vi finner det også i vårt eget land. I dag.

På selveste frigjøringsdagen, den 8.mai i fjor, ble det gjort et vedtak av den norske stat. Min venninne fra Afghanistan ble ufri. Det sto rett ut i brevet hun fikk fra UDI:

Du er ikke lenger norsk statsborger. Du er en utlending. Du er pakistansk. Du må forlate Norge innen fire uker, hvis du ikke klager på vedtaket.

Med ett ble min venninne ufri, etter 11 år i Norge

Hun som var godt integrert i landet vårt, med høyere utdanning, god jobb, ektefelle, enebolig, venner, familie og mange som var glad i henne.

Hun var en av oss - i Moss.

Hun kom til Norge som 17-åring. Hun er en hazara og tilhører en forfulgt og undertrykt folkegruppe i Afghanistan. Mange hazara har derfor flyktet til Iran og Pakistan, som min venninne og hennes familie. De har bodd i et avgrenset område i Pakistan, nær grensen til Afghanistan.

Å være hazara og kvinne i Afghanistan er virkelig ingen spøk. Det er å være dobbelt undertrykt og ufri.

Norsk policy er derfor å ikke å sende kvinner til Afghanistan, verdens mest kvinneundertrykkende land. Men til Pakistan sender Norge både kvinner og menn. Da er det en stor risiko for man blir deportert videre til Afghanistan.

Hva galt har så min venninne gjort, som rettferdiggjør tap av alle rettigheter som norsk statsborgerskap samt utvisning fra Norge? 11 år etter at hun kom til Norge som barn, mener UDI at hun med viten og vilje har kommet inn på feilaktig grunnlag. UDI mener hun er pakistansk og at hun var eldre enn hva som gikk fram av dokumentene hennes mor presenterte da hun kom til Norge.

Med viten og vilje? Det var hennes mor som var ansvarlig for dokumentene, hvor det feilaktig sto at hun var 15 år. 17 år var korrekt alder. Uansett var hun et barn i lovens forstand.

Er det riktig å laste et barn for feil begått av foreldre? Jeg visste ikke at slikt foregikk i vårt land. Gjorde dere?

Etter nær ett vondt år med kamp og frykt fikk min venninne medhold i sin klage.

Hun får være norsk. Hun må ikke ut av landet.

Vi hylte, vi lo, vi gråt av glede da beskjeden kom.

Mange har støttet kvinnen i sin kamp. Blant annet ordføreren vår, flere partier både i Moss og på Stortinget og Moss kirke ved Tor Sørby. Min venninne ble fri igjen.

Lykken og jubelen sto i taket, slik den gjorde den 8.mai 1945. Da Tyskland kapitulerte og det norske flagget ble heist. Frihetskampen for min venninne har flere fellestrekk med kampen vi vant i 1945.

• Samhold, felleskap, kamp og håp
• Troen på at det nytter når vi kjemper sammen
• Håp om bedre tider

Det er likevel ingen grunn til å slå seg til ro. De fleste som mister sitt statsborgerskap, nesten 90 prosent , når ikke fram med sin klage slik vår kvinne gjorde.

Stortinget har diskutert nettopp dette denne uken. De fleste på talerstolen var opptatt av at myndighetene ikke må være for strenge og særlig ta hensyn til de som kommer til landet vårt som barn. Men ingen regelendringer ble gjort, slik flere av oss i Moss håpet på.

Vi behøver ikke se tilbake til da vi var okkupert, eller til kriger i andre land for å finne kampen for frihet. Vi finner kampen også i vårt eget land.

Arnulf Øverlands ord fra 1936 er dessverre aktuelle nå som før.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjemog si: Det er sørgelig, stakkars dem!Du må ikke tåle så inderlig velden urett som ikke rammer dig selv!Jeg roper med siste pust av min stemme:Du har ikke lov til å gå der og glemme!