Herold

Vi har organisert Norge for fred, ikke for krise. Krigen i Europa tvinger oss til et ubehagelig spørsmål: Er vi i Lier og resten av Norge villige til å betale prisen for å forsvare samfunnet og verdiene vi tar for gitt?

Vi skylder mer enn takknemlighet

1. mai markerer vi frigjøringen av Norge i 1945 og hedrer dem som ofret alt for at landet vårt igjen skulle bli fritt. Vi takker også dem som senere har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Dagen er for takknemlighet og historisk ettertanke, men den forplikter oss også til å forsvare verdiene friheten vår bygger på. De som opplevde krigen, visste at frihet alltid har en pris. Spørsmålet er om vår generasjon, som har arvet freden, fortsatt er villig til å betale den.

Krigen er ikke så langt unna

Nylig besøkte jeg Ukraina gjennom et samarbeid mellom europeiske lokalsamfunn. Der møtte jeg lokale ledere fra områder nær fronten som holder skoler, helsetjenester og strømforsyning i gang under nærmest kontinuerlige angrep. For dem har krigen blitt hverdag. Det setter vårt eget utgangspunkt i perspektiv.

Avstanden mellom deres krig og vår fred er mindre enn vi ønsker å tro.

Totalforsvaret krever mer enn gode intensjoner

Et troverdig forsvar er en forutsetning for friheten vår og evnen til å ta selvstendige valg som nasjon. Forsvarsløftet er et nødvendig skifte som må følges opp i praksis. Norge må ha evne til å stå imot press, håndtere kriser og ta sin del av ansvaret i NATO-fellesskapet.

Samtidig er trusselbildet bredere enn før. Det handler ikke bare om militær makt, men om påvirkningskampanjer, sabotasje og digitale angrep mot tjenester vi er helt avhengige av. Målet er å gjøre oss mer usikre, mer splittet og mindre handlekraftige.

Den største sårbarheten ligger i hvordan vi har organisert samfunnet for effektivitet i fredstid, ikke utholdenhet i krise. I et moderne lokalsamfunn kan helsejournaler bli utilgjengelige, togene stanse, mobilen dø og strømmen hjemme kan forsvinne i løpet av en formiddag. Det vil ikke ta mange timene før en gjenkjennelig hverdag blir både kaotisk og uforutsigbar. Er vi faktisk rustet til å håndtere det?

Et styrket militært forsvar har bred politisk støtte. De mest krevende valgene handler om å styrke politiets evne til å håndtere sammensatte trusler, sikre forsyningssikkerheten og ruste opp kritisk infrastruktur. Et sterkere totalforsvar handler ikke bare om mer penger, men om reelle prioriteringer i offentlig sektor. Å styrke beredskapen betyr også å si nei til andre formål, selv gode formål, fordi samfunnets sikkerhet må komme først.

Fellesskapet er vår første forsvarslinje

Samtidig må beredskapen bygges lokalt gjennom planverk, kompetanse og øvelser i kommunene. Like viktig er tilliten, fellesskapet og viljen til å stille opp for hverandre i lokalsamfunnene våre. Vi ser det hver dag i frivilligheten, i idrettslagene, i dugnadsånden og i den daglige omsorgen mellom naboer. Slike fellesskap får sjelden stor oppmerksomhet i fredstid, men kan bli avgjørende dersom samfunnet vårt møter en stor krise.

Beredskap starter hos hver enkelt av oss

Flere må kunne klare seg en periode uten strøm, digitale tjenester eller umiddelbar hjelp. Det styrker samfunnets samlede evne til å håndtere kriser. Egenberedskap er krevende alene, og hver og en av oss bør derfor stille spørsmålene: Hvem kan du hjelpe? Og hvem kan hjelpe meg?

På frigjørings- og veterandagen takker vi dem som var villige til å forsvare landet og friheten vår. Mange bar en byrde de aldri ba om, for en fremtid de selv ikke fikk ta del i.

Men 8. mai handler også om oss som lever nå. Fred er ikke noe vi har. Det er noe vi velger – gjennom hvordan vi bygger beredskap, styrker fellesskap og tar ansvar før krisen kommer.