Herold

I fjor, da «Nøtteknekkeren» tok sine siste piruetter i Festiviteten, stilte jeg spørsmålet: Hva skjer når vi kaster favoritt-tøflene og nye må gås inn? Nå har vi de første svarene.

Store dimensjoner

Fra hjemmesnekret til helproft

Stort og smått

Tar oppmerksomheten

Fargefest

Driv

Historiefortelling

De nye tøflene sitter veldig godt på foten. «Nøtteknekkeren» i Normoria er en fryd å se på. Den er en visuell opplevelse som gjør at jeg må minne meg selv på at jeg er i lille Kristiansund.

Med den korte tiden de involverte har hatt i det nye kulturhuset, sitter produksjonen overraskende godt.

Planleggingen startet for flere år siden, men det er bare seks måneder siden Normoria sto klar til innflytting. Danserne tok i bruk de nye salene i begynnelsen av september. Riggingen av scenen startet i november. Aktørene har jobbet til siste sekund for å få detaljene på plass. Så sent som onsdag kveld malte scenograf Gjermund Andresen lister til ei dør.

Først nå er alt samlet, helheten vises, og vi ser at aktørene har gjort et imponerende stykke arbeid.

Nøtteknekkeren - lag A

Dansere jeg har snakket med sier at ingen felte tårer da teppet gikk ned i Festiviteten søndag 15. desember 2024. Forventningene til Normoria overskygget vemodet.

Som å ta farvel med favoritt-tøflene

Utover våren slapp Operaen små, verbale drypp om det som ventet.

– Det blir en kjempesatsing med 350 nye kostymer og helt ny scenografi, fortalte operasjef Line Lønning Andresen.

I august var jeg med da første lass med kulisser kom i trailer fra Bergen. *Synet av de enorme julekulene og julegavene var imponerende, og forvirrende. *Når kulissene trilles inn og ut av scenen er det bare millimetre å gå på mellom dørkarmene.

1,5 tonn med kulisser kom i trailer fra Bergen

Da Teateret Vårt i Molde gjestet Normoria samtidig med prøvene nå i desember, la de merke til dimensjonene på kulissene.

– De mente det ikke kunne være mulig, smilte Catherine Ingebrigtsen da hun fortalte om reaksjonene.

Honnør til scenemannskapet som håndterer alt. De er ikke blitt flere, selv om jobben er større.

I oktober fikk jeg en sniktitt på kostymene. Operaen ga beskjed om at ingen komplette antrekk skal vises før premieren. De ønsket at TK skulle fortelle historien om kostymedesigner Anette Werenskiold og hinte det som kommer.

Vi så kjente farger, men helt nytt er pepperkaker, marengs, polkagris, sjokolade, og pingviner.

Skal knappene på buksedressen være foran eller bak?

Werenskiold fortalte at målet er å skape en stilmessig helhet som passer med at det er en forestillingen lagt til Tyskland i 1892. Werenskiold registrerte at gamle «Nøtteknekkeren» var fornyet og supplert her og der, inspirert av ulike tidsepoker.

Når jeg har sett det ferdige resultatet skjønner jeg hva kostymedesignerne snakker om. Scenebildene fra Festiviteten framstår nå hjemmesnekret. Som når ungene kommer hjem med noe de har laget på sløyden, skjevt og skakt, men fullt av innsats og kjærlighet. Det er nært og vakkert, men i Normoria har «Nøtteknekkeren» flyttet inn i et profesjonelt verksted der kreative hoder får utfolde seg. Da blir uttrykket noe helt annet.

Når herr og fru Stahlbaum med barna Fritz og Klara tar imot gjestene i den nye stua, oser det av julekos. Det var nesten så jeg hørte Timmi Gresshoppe i Disneys julekavalkade si:

– Kjære venner, velkommen til en magisk kveld, la oss reise inn i en verden av eventyr, latter og varme hjerter, fra alle oss til alle dere.

En vegg løfter seg opp i snorloftet og et stort juletre kommer til syne. Herfra og ut må publikum ha øynene med seg.

For å fylle den store scenen utspiller det seg små historier til høyre og venstre, foran og bak, og opp i høyden. Bestemor leser for barn ute til høyre. Tjenestepiken ruller fram et bord med fargerike fristelser på andre siden. Gjestene hilser, barna leker, gjør rampestreker, noen kommer ut fra andre etasje. Dette gir forestillingen en ny dybde. Det vil ta år før vi har fått med oss alle detaljene, og det er bra.

Når selskapet går over i nattens dans med mus og soldater blir dimensjonene på kulissene tydelige. De enorme og fargesterke julekulene langt over bakken tar oppmerksomheten.

Det er en utfordring at musenes utrolig skjønne kostymer går i ett med juletreet. Det var ikke før jeg så bildene at jeg oppdaget en musedronning oppe i treet. Litt mer lys kan hjelpe.

Nå kan du se ekstra godt etter.

I overgangen fra natt til snølandskap senkes en stor ramme ned fra taket. Det er lag på lag med kulisser gjennom hele forestillingen, og her kommer dette godt til syne. Dessverre går publikum på balkongen glipp av helheten med rammen. Buen som rammer inn scenen er for lav til at de ser toppen av kulissen. Buen er også for trang til at de ytterste stolene i salen ser danserne i scenens ytterkanter.

Fra snøens hvite dekke går ferden inn i godteriland. En rosa fest der vi blir kjent med nye karakterene. Pepperkakene og den engelske konfekten tar du ikke feil av. Du skjønner twist-bitene og sjokoladen etter noen sekunder, og med litt fantasi gir marengsen og sukkerstenger mening. Polkagriser kan være sølvfarget de.

Danserne viser erfaring og styrke med sine stødige bein og høye løft. De minste danserne er om mulig enda mer sjarmerende enn før. Når de setter solbrillene ytterst på nesen for å studere publikum, eller bærer rundt på de skremmende naturtro musehalene, er jeg solgt.

Jeg ser at det jobbes med ansiktsuttrykk for at skuespillet skal nå ut. Helt ut i den store salen når de ikke, men samtlige dansere smiler mer enn noen gang. Vi tåler så godt noen feil, så lenge barna sprudler av glede. Det når ut.

Operaens Sinfonietta fyller salen med musikk fra orkestergraven. Dette gir mye bedre lydbilde enn da de satte fiolinbuene i øret på publikum på første rad.

Jeg undrer om dirigent Trond Husebø har skrudd opp tempoet ett hakk eller to. Forestillingen har mer driv. Det kan også skyldes at overgangen mellom scenene er sømløse.

Dansen får mest oppmerksomhet i «Nøtteknekkeren». Vi vet det er en historie der, men jeg har aldri latt meg fange av dens struktur.

E.T.A. Hoffmann skrev handlingen i 1816, i tradisjonell treakt-struktur med innledning, hoveddel og avslutning. I første del blir vi kjent med karakterene og miljøet, i del to skal historien ut på en reise, i en verden som skiller seg fra innledningen, før tredje akt tar oss med tilbake der fortellingen begynte men noen er forandret.

«Nøtteknekkeren» følger denne historiestrukturen. Jeg opplever å ha vært med på en lesestund ledet av en engasjert forteller.

Med så flott resultat på første forsøk har Operaen og Ballettsenteret lagt lista høyt. Hva vil dette utvikle seg til når aktørene har fått noen år i Normoria?

*Kommentaren er skrevet etter at journalisten har sette flere prøver de siste ukene. *

– Publikum må komme med et åpent sinn

Alle billettene er solgt, fire uker før premieren