Herold

«I år som i fjor heiste jeg flagget og forventet at det ville alle andre gjøre som hadde en flaggstang. Men, nei.»

I dag, 8. mai, er det frigjøringsdag og offisiell flaggdag. Dagen blir markert over det ganske Europa med taler, kransenedleggelser og flagg.

I år som i fjor heiste jeg flagget og forventet at det ville alle andre gjøre som hadde en flaggstang. Men nei, i år som i fjor var det bare ett flagg jeg kunne se fra Knappen i Fana.

Som jeg skrev i fjor blir det tydeligvis stadig færre som opplevde vårdagen i 1945 da norske flagg atter kunne vaie fritt i vinden. Etter fem års okkupasjon ble landet fritt og folket lot gleden få fritt utløp.

Folk som har vokset opp i en trygg etterkrigstid kan neppe forstå hvor godt det var igjen å bli herre i eget hus. Det er derfor ikke uten grunn at 8. mai er offisiell flaggdag.

La meg få minne om Arnulf Øverlands dikt 17. mai 1940; ”I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønne trær..., er det ingen grunn til å la røyndom i morgen.”

Jeg gjentar hva jeg skrev i fjor at den friheten vi som nasjon vant 8. mai 1945 er vel verdt å markere også i dag. I takknemlighet for at vi bor i et fritt og demokratisk land og ikke minst i takknemlighet for alle de som gav det dyreste offer de kunne gi; sitt eget liv i kampen for den friheten de fleste i dag tar som en selvfølge. Derfor burde det ha blitt flagget fra alle stenger.

Tusenvis av nordmenn mistet sitt liv i frigjøringskampen. Når jeg heiser flagget 8. mai, har jeg ingen problemer med å mane frem bilder av skrikende sjøfolk på et brennende hav, unge gutter som kanskje ropte fortvilt på mor, før de sank i sin våte grav. Det er for å minnes og hedre disse jeg heiser flagget hver 8. mai, og det skal jeg fortsette med så lenge jeg lever.

La meg til slutt sitere to vers av diktet Fridom, skrevet av min venn Lars Almklov, et usedvanlig vakkert dikt han skrev til 50-årsdagen for frigjøringen i 1995.

«Slik grydde ein vårdag i vårt land

Då vi fekk løyst våre trældomsband.

Frå år med avmakt og nederlag

Ga Gud oss på nytt ein fridomsdag.

Bak oss låg kampar med liding og fåre,

Med redsler og sorger som ingen kan måle.

Vår takk går til dei som på ulike vis

Måtte betale freden sin pris.

Vi minnest i takk dei som aldri kom heim,

men har sitt namn på ein bautastein.

I dag stig vår takk frå eit folk som er fritt

Med signing og fred over minnet ditt!

Vår takk går til dei som like til no

Må leve med sår som ikkje vil gro,

Dei som må kjempe ein kamp i sitt sinn

Der freden aldri, aldri når inn.»