Herold

Å identifisere språket som maktens verktøy, er et sentralt anliggende i den kritiske teoretiske diskurs. Hvordan forstå forholdet mellom makt og språk i praksis, er derfor viktig som et frigjørende prosjekt for å avdekke maktens grep om virkeligheten som et narrativt prosjekt. Det handler om å avsløre maktens virkelige intensjoner. Den sosiale disiplineringen i kraft av maktens språk og diskurser, er der hele tiden fra barnsben av som en påminnelse om å innordne seg.

I boken om den italienske antifascistiske politiske aktivisten og filosofen Antonio Gramsci (1891-1937), skriver den svenske journalisten og forfatteren Anders Ehnmark (1931-2019) at det å være kritisk, handler om kritikk av maktspråk «som all hersking hviler på. Språkkritikk, særlig av herskingens innerste språk, skittpraten. Utforskingen av de skjulte mulighetene Aristoteles snakker om (enteleki er virkeliggjørelsen), ut fra den riktige iakttakelsen at herskingen forutsetter at andre muligheter skjules.» (s.52, Ehnmark, A. «En by i lys. Antonio Gramscis slutninger» Spartacus forlag 2006).

Ehnmark viser det sentrale anliggende for Gramsci om å klargjøre frihetens muligheter gjennom å avdekke undertrykkelsens former og hvordan språk, retorikk og ideologi brukes til å holde folk på plass, innordne og passivisere dem til likegyldighet og lydighet. Maktens språk er fremfor alt monologens språk. Den befalende, autoritære stemmen gir ikke rom for kritikk eller dissens. Trump er i denne forbindelse et parodisk eksempel. I en slik verden er ting forklart på bakgrunn av dominans- og maktstrukturenes alltid tilstedeværende tvang og en insisterende hevdelse av alltid å ha sannheten og dermed retten på sin side.

Hvor likegyldigheten råder, lurer fascismen i skyggene klar til å slukke frihetens lys og mørklegge demokratiet. Gramscis budskap fra hans såkalte «fengselsdagbøker» da han satt i fangenskap og internert i Mussolinis fascistiske Italia, taler i høy grad til oss og vår samtid med en uhyggelig relevans i møte med autoritære og anti-demokratiske strømninger representert med Trump-administrasjonen og MAGA-bevegelsen i USA, Russlands Putin-regime, sionismen og Israels Netanyahu-regjering. Felles er frykten som politisk kapital. Frykten er fascismens viktigste redskap for politisk undertrykkelse. Frykten disiplinerer folk til lydighet og skaper en tvungen likegyldighet fordi det å si ifra og mene noe annet enn makthaverne, kan få negative og alvorlige konsekvenser for enn selv og ens nærmeste. Frykten fører derfor til taushet og fravær av kritikk. Taushet og likegyldighet er fascismens triumf, det endelige beviset på dens seier.

For Gramsci var politikken grunnleggende en kulturkamp. Kulturkampen forsto han som en definisjonskamp om makt over sinnene, en kamp om hvem som innehar den mest legitime og sannferdige virkelighetsforståelsen. For å kunne frigjøre seg selv, må man frigjøre seg fra alle undertrykkende tenkemåter. Det betyr en kamp mot alle former for undertrykkende praksiser, ikke minst i kraft av språket. Den kritiske fornuft er overordnet alt annet som en vaksine mot antidemokratiske krefter og fascismen. Den farlige enigheten og «samtykkets betydning for all hersking» (s.82 ibid.), er en trussel mot menneskets frihet.

Gramsci fremholdt at vi må være oppmerksomme på at trusselen mot demokratiet skjer gjennom språkliggjøring, hvordan virkeligheten beskrives og kategoriseres og hvordan en bestemt fremstilling av virkeligheten hevdes å ha forrang og slik være mer sannferdig, objektiv og nøytral enn andre. Formålet for Gramsci, var å avdekke de mer eller mindre skjulte dominansforholdene som gjør undertrykkelsen mulig. Mennesket former sin verden, men blir samtidig formet av den. Bevisstheten om denne uavbrutte dialektikken eller vekselvirkningen, er et avgjørende moment i den kritiske tilnærmingen til virkeligheten for å kunne realisere frihetens potensial og muligheter.

Uten hegemoni, ingen makt og dominans. Virkeliggjørelsen av hegemonisk makt, skaper eller medvirker til å skape en falsk bevissthet om hva som er «sannhet». Den kritiske impuls derimot om ikke å ta noe for gitt, innebærer å være kritisk til hva maktens representanter og de mektige uttaler og bestemmer. De som besitter den hegemoniske makten, prøver å avgrense hva som er mulig å forstå og hvilke «sannheter» som er akseptable. Kulturkampen er slik en kamp om hvem som besitter den rettmessige definisjonsmakten til hva som til enhver tid er den rådende sannhet.

Ord er makt og makten er i ordene til å bestemme, definere, kategorisere og plassere mennesker i kategorier av over- og underordnede, venner og fiender, gode og onde. Den norske journalisten, forfatteren og motstandsmann fra andre verdenskrig, Sigurd Evensmo (1912-1978), skrev om hvordan algerierne ble omtalt som terrorister i norsk presse da de i 1954 tok opp kampen for å frigjøre Algerie fra det franske koloniherredømmet (Evensmo, S. «Terrorister i nytt lys» i Torhild Skard: «Ny radikalisme i Norge. 34 skribenter i samfunnsdebatten» Gyldendal norsk forlag 1967). Evensmo påpekte at når betegnelser som terrorister innarbeides i språkbruken, så skyldtes ikke bare det de norske redaksjonene, men at «Storparten av nyhetene fra den vide verden kommer til oss gjennom de amerikanske telegrambyråene» (s.96/97 ibid.).

Evensmo viste hvordan begrepene endrer seg og byttes ut og hvordan algeriere går fra å være «terrorister» til å bli «regjeringsstyrker». Da algeriere hadde slåss en stund og mistet et par hundre tusen menneskeliv for sin frihet og fremdeles ikke tapt, ble de i dagspressen omtalt som «opprørerne i Algerie». Og da algerierne hadde kjempet i enda flere år og med flere nye tusener drepte, ble opprørerne til nasjonalistene eller FLN-styrkene. Og etter enda en tid og enda flere tusener drepte i kampen mot den franske kolonimakten, ble hva som opprinnelig ble kalt for «terrorister» endelig til «frigjøringsstyrkene i Algerie». Evensmo påpeker at til slutt «hører vi ikke lenger om frigjøringsstyrkene som var nasjonalistene som var opprørerne som var terroristene. Da melder telegrammene om regjeringsstyrkene.» (s.97 ibid.).

Poenget med å trekke fram Evensmos beskrivelse, er språkets betydning og hvordan endring av ord tvinger seg fram som følge en økt kunnskap og bevissthet om de faktiske forholdene. Kolonimakten Frankrikes brutale behandling og nedslaktning av algerierne fikk i sin tid verdensopinionen til å vende seg mot dem. Samtidig førte søkelyset på motstanden mot kolonimakten til et endret syn på algerierne fra å være terrorister til å bli frigjøringshelter. Hvordan algeriernes kamp mot kolonimakten og formidlingen av denne kampen endret karakter og innhold, er en påminnelse om hvor viktig det er å utfordre maktfulle og hegemoniske diskurser i arven etter Gramsci.

Forskjellen fra Evensmos beskrivelse fra 1967 med eksempelet i utviklingen i synet på den algeriske frigjøringskampen, er at de sosiale mediene nå gir en ny grunnleggende dimensjon i tid og rom i forhold til kampen om definisjonsmakten. De mektiges narrativer blir utfordret i en helt annen forstand når hendelser formidles rått og ufiltrert i sanntid med hele verden som vitner. Maktens narrativer som tidligere det tok lang tid for å kunne endre, kan i langt større grad utfordres med et tastetrykk og publisering av bilder og videoer som viser undertrykkelse og overgrep.

Dokumentasjonen av Israels folkemord i Gaza i sanntid på sosiale medier, er et eksempel som har bidratt til det globale folkelige engasjementet i solidaritet med palestinernes frigjøringskamp. Mektige sionister, lobbyorganisasjoner, pro-israelske eliter og aktører i politikk og medier, forsøker på sin side å kontrollere teknologien, medieplattformene og i større grad også kontrollere de sosiale medienes rolle gjennom bruk av kunstig intelligens (KI). Målet er å manipulere sannheten om hva som faktisk foregår ettersom informasjonskrigen i økende grad er blitt flyttet til den digitale verden.

I kampen om definisjonsmakt har Israel har lenge vært alliert med sterke sionistiske eierinteresser, redaktørhus og medieeliter for å sikre at det israelske narrativet dominerer. En video som sirkulerer på nettet har vakt reaksjoner etter at Eli Hazan, direktøren for statsminister Netanyahus avdeling for Informasjonstjenester, uttalte at han bevisst dikterer opp falske nyheter som en kommunikasjonsstrategi. Hazan vil oversvømme mediene med falske nyheter og har lagt til at Israel kommunikasjonsstrategisk må være som Trump. En ting skal Hazan ha. Han er i det minste ærlig når han sier at Israel skal være uærlig og falsk istedenfor sannferdig.

Det amerikanske nyhetsnettstedet Axios rapporterte dessuten nylig om at Israel har lansert en storstilt digital kampanje for å forbedre fremstillingen av landet i KI-systemer. Ifølge rapporten har tidligere Trump-kampanjerådgiver Brad Parscale fått i oppgave å utføre prosjektet for å påvirke hvordan KI- verktøy som ChatGPT, Claude og Gemini fremstiller Israel. I kontrakten på 9 millioner dollar er det lagt opp til å bygge falske «nøytrale» tenketanknettsteder designet for å mate pro-israelske fortellinger direkte inn i ChatGPT, Claude og Gemini. Målet er å påvirke resultatene deres indirekte gjennom dataene som er tilgjengelige på nettet, i stedet for å forsøke å endre modellene selv. Nettstedene ser uavhengige ut. Det er de ikke.

Kampen om definisjonsmakten og «sannheten» er med KI blitt til noe revolusjonerende helt annet. Vi er ennå i startgropa av KI-utviklingen som radikalt vil kunne endre individ og samfunn. I den hvileløse kampen mot anti-demokratiske, autoritære og fascistiske krefter og kyniske aktører som i økende grad bruker KI til å forme falske narrativer, er formålet å forvrenge sannheten om hva som egentlig foregår. I denne konteksten hvor grenselinja mellom sant og falskt tilsynelatende viskes ut, er den kritiske tilnærmingen og kritiske bevisstheten som Gramsci sto for, viktigere enn noen gang.