Herold

Innlegget til Hilde Gunn Vaseli gir et godt innblikk i hvilke utfordringer hjelpeapparatet for barn og unge sliter med. Beskrivelsen føyer seg inn i en lang rekke med tilsvarende synspunkter fra fagspesialister innen helsefag/psykiatri. Tilsynelatende – ut fra statistikk for helsesektoren – hensyntas disse faglige rådene lite da problemene vokser år for år. Myndighetene følger dem ikke opp.

Artikkelen avsluttes med avsnittet; «Det vi mangler». Her pekes det på at vi ikke har for lite planer, team i tverrfaglig arbeid eller stillinger, men at en fungerende struktur mangler. Dette følges opp med; «Forebygging og helsefremming for barn og unge har ikke vært prioritert de siste årene».

Forebygging er et viktig element i problematikken, men det kommer lite fram hvilke strukturelle grep som skal gjøres annet enn at hjelpeapparatet er for fragmentert uten en overordnet samlet ledelse med omforent plan. Med de utfordringene helsevesenet står i for tiden er det imidlertid lite som tilsier at de vil komme over «kneika» for så å prioritere forebyggende arbeid. Vi mener problemkomplekset er så vidt stort at større organisatoriske grep må vurderes for å få på plass en struktur tilpasset dagens samfunn. Utgangspunktet for dette må da bli å analysere hvilke faktor(er) i vårt moderne samfunn som mest forårsaker hjelpebehov fra psykiatrien og øvrig hjelpeapparat avhengig av problemets art.

Analyse på dette er allerede utført, blant andre av forsker Hanne Kristin Clausen, Ahus. I rapport hun har medvirket i framkommer det at personer som blir hjelpetrengende av ikke-somatisk grunn, blir det hovedsakelig ut fra et manglende sosialt nettverk. Dette er personer som faller i utenforskap og gjør det i tidlig alder. Vi er alle skapt ulikt. Andelen i hvert årskull som viser mindre evne til å engasjere seg og vise initiativ, ligger nokså fast slik det har vært i generasjoner. Den store forskjellen nå i forhold til da for eksempel våre oldeforeldre vokste opp, er hvordan denne gruppen følges opp. For tre generasjoner siden var det meste av arbeid manuelt både i hver husstand og i arbeidslivet. For å få ting utført var de initiativrike avhengig av å engasjere de som var innstilt på å bli engasjert. I husstanden var foreldre og besteforeldre avhengig av å engasjere barna i de daglige gjøremålene. På det viset inngikk alle i et sosialt nettverk. Barna følte tidlig at det var behov for dem, de betydde noe.

Gjennom disse tre generasjonene har vi nå bygd opp et automatisert og individfokusert samfunn som har fått konsekvenser ingen forutså da alt ble forespeilet å bli meget bedre i et lettvintsamfunn der oppgavene ble løst bare noen tastetrykk unna på telefonen. Nå med digitalt verktøy, kjøretøy, utallige TV-kanaler og snart fungerende KI-funksjoner, er «friheten» blitt så påtagende at limet i samfunnet (sosiale nettverk) smuldres mer og mer bort. Spesielt ungdom i gruppen minst selvengasjert forblir sittende på sitt rom i utenforskap som dels leder til depresjon/psykiatrisk behandling og dels til rusavhengighet, kriminalitet, etc.

Mens Vaseli retter blikket mot fraværende struktur og ledelse i dagens hjelpe/helsesektor med råd som avhjelper situasjonen, vil vi rette blikket mer mot dagens samfunnsstruktur med råd som medfører vesentlig bedre forebygging til en betydelig lavere kostnad for samfunnet. Der vi lever våre daglige liv i by og bygd, på grunnplanet, er vi helt uorganisert. Naboer kjenner knapt hverandre. Bare sporadisk inntreffer oppgaver som involverer dialog og fellesskap rundt. Den overordnede ledelsen som omfavner alle, finner vi langt unna i en travelt opptatt kommuneadministrasjon som har en tendens til å ende lenger og lenger bort fra hver grend og boligstrøk.

Eksempel på lokalt initiativ finner vi i medieutspillet på Bladet Vesterålen nylig til natteravnene Marius Enoksen og Ann Cathrin Stafseth i overskriften; «Det krever en hel landsby for å oppdra en unge». Innlegget avslutter de med; «For ungdom trenger oss og vi trenger hverandre». Her uttrykkes meget presist hva oppgaven går ut på. Arrangementet natteravnene skriver om gjelder russetiden vi snart er inne i nå. Hva om vi kunne organisere samfunnet på lokalplanet slik at postulatene i innlegget på blv.no blir allmenngyldig på daglig basis? Da vil vi etablere en struktur som virkelig inkorporerer forebygging. Og det til en betydelig lavere kostnad for samfunnet sammenlignet med dagens svært dyre behandlingstimer på uhelse forårsaket av den meningsløsheten som føles av de mange som i dagens samfunn gis diagnoser og blir klienter.

Med det lønns- og kostnadsnivå vi har, med ungdomskull der mange faller utenfor, eldrebølgen og at de mange aktørene – frivillige og profesjonelle –bare klarer enkeltvise hjelpetiltak nå og da, står vi overfor en uløselig oppgave. Uløselig ut ifra de krav til levestandard og verdighet vi setter for den enkelte medborger i det norske samfunnet. Som motvekt mot at vi ender som det amerikanske samfunnet med bostedsløse i tusentall, bør vi som velgere påvirke politikerne til å utrede alternativ organisering til dagens.