Herold

Man skal ikke tro man er noe hvis man har en annen hudfarge eller opprinnelse, slik flere i kommentarfeltene hevder.

«Fyren hadde jo høy promille, det var bare fyllerør. Såpass må man jo tåle», er et utdrag fra en kommentar i en nettdebatt.

«Såpass må man jo tåle.» Jeg vil fortelle en historie om gutten i bildet, og hva han måtte tåle.

Som for eksempel at hans mor, en varm sommerdag i juni, ble kalt «pakkishore» da de var ute og gikk en tur på Tøyen der han vokste opp.

Skammet seg mer og mer

Eller de gangene han fikk spørsmålet: «Men du er vel ikke helt norsk?», ofte sagt med en sarkastisk undertone.

Eller når norsklæreren på ungdomsskolen gav ros for at han forsto så mange metaforer «til ikke å være norsk».

For hver gang skammet han seg mer og mer over det å kalle seg norsk.

Gutten vokste opp og ble ungdom. En ungdom som hang med venner, flørtet med jenter og vandret i bygater, slik ungdommer flest gjør.

Men også en ungdom som jevnlig ble stoppet av politiet i «tilfeldige kontroller», som på T-banen fikk subtile blikk som målte, vurderte og dømte ham, fordi han kanskje kledde seg litt annerledes, var litt annerledes og kanskje tok litt for mye plass.

For man skal jo ikke tro man er noe, spesielt ikke hvis man har en annen hudfarge eller opprinnelse, slik flere i kommentarfeltene hevder.

Utestedet slapp ikke inn mørkhudete

En ungdom som etter hvert ble svært bevisst på hvordan han så ut. Hva han hadde på seg. Hvordan han fremstod.

Kanskje særlig etter klasseturen på videregående, da noen kjente en dunst av gjødsel fra et jorde i nærheten, og den ene jenta i klassen mente den måtte komme fra ham, fordi han var den eneste brune der.

Uansett hvor mange ganger han dusjet, gikk det ikke an å vaske vekk brunfargen.

Som myndig kunne den unge mannen endelig dra på byen med gutta. Det var stort. Spent og klar sto han i køen ved et utested i Oslo der det var 18-årsgrense for å komme inn, men han ble raskt fortalt av vakten at klærne ikke var fine nok til å komme inn.

Greit nok, buksa var litt sliten og skoene litt møkkete, så han prøvde igjen helgen etter. Denne gangen stivpyntet i full dress og pensko. Selv om utestedet var kjent for å ikke slippe inn mørkhudete, skulle han motbevise den teorien.

Uansett hvor mange ganger han prøvde fantes det alltid en unnskyldning. «Gjesteliste i dag.» «Fullt hus». «Skoene er ikke pene nok.» «Mangler slips». Samtidig som han så at andre i slitne dongeribukser og møkkete sko spaserte rolig forbi.

Byttet navn til morens etternavn

I 20-årsalderen var det en stolt og staut kar som sto klar for førstegangstjenesten, og som ble enda stoltere da han ble forfremmet til korporal under tjenesten.

Tittelen medførte lederansvar, og det tok ikke lang tid før en medsoldat på en humoristisk måte fortalte at han syntes det var rart å ta imot ordrer fra en pakkis.

Vi lo det bare bort alle sammen, for såpass måtte man jo tåle.

Etter militæret søkte han jobber. Mange jobber. Han hadde erfaring, ansvar, verv og gode referanser. Likevel, ikke ett intervju. Ikke ett svar. Så byttet han etternavn, til morens norske navn. Plutselig fikk han intervju og jobb på første forsøk.

Kanskje tilfeldig tenkte han. Helt til han senere leste om studier som viser at personer med utenlandske navn systematisk ble valgt bort, selv med like kvalifikasjoner på CV-en.

Barbermaskinen ble satt i arbeid

På høyskolen hadde vel folk blitt mer modne, et campus med et rikt spekter av lærerstudenter som sammen skulle vokse. De aller fleste var det, men dessverre funker hjernen ofte slik at negative opplevelser overdøver de positive, slik som med den ene jenta han så på som en venninne.

Gjentatte ganger kalte hun ham for pakkis og lo av ham når andre var tilstede. Eller den gangen han hadde spart skjegg og var stolt over den tykke manken han hadde opparbeidet seg, og ble spurt av en klassekamerat om han hadde blitt radikalisert

Med en humoristisk sjargong selvsagt, så alle lo jo med, inkludert han selv. Helt til han kom hjem, smilet ebbet ut og barbermaskinen ble satt i arbeid.

En god samfunnsborger, en lærer og en familiefar

I voksen alder var han opptatt av samfunnsdebatter og var aktiv i ulike nettdebatter der han ofte ble fortalt at han skulle reise hjem igjen dit han kom fra, kun fordi han ytret sine meninger. Men såpass må man jo tåle?

Min historie om utenforskap, identitetskrise og søken etter tilhørighet utgjør bare en promille av opplevelsene der ute i samfunnet. Spørsmålet bør ikke være hvor mye man skal tåle, men heller hva slags samfunn vi ønsker å bygge.

Tross de negative opplevelsene gjennom oppveksten, vokste gutten opp til å bli en sterk og moden mann med integritet, selvhevdelse og selvrespekt. Gjennom reisen var det mange gode mennesker som var med på å forme og veilede ham.

Gutten valgte å omfavne det positive ved mennesker og ikke det negative, og han vokste opp til å bli en god samfunnsborger, en lærer og en familiefar.

Verdighet i debatter

Men ikke alle er like heldige, ikke alle har noen som bygger dem opp når andre river dem ned. Og nettopp derfor har vi, som samfunn, et ansvar for å ivareta hverandre som mennesker og individer.

Så nei, vi skal ikke tåle nedverdigende kommentarer, hets eller ytringer som omtaler grupper av mennesker som mindreverdige eller minusvarianter.

Det er helt greit å være uenig. Det er greit å diskutere innvandring, politikk og samfunn. Ytringsfrihet er en grunnleggende verdi. Men med frihet følger også ansvar og respekt, der man ikke generaliserer eller omtaler andre som mindreverdige.

En stolt norsk-pakistaner

Si ifra neste gang du ser eller hører noe som ikke er greit. Si ifra til onkel som slenger ut en «humoristisk» rasevits i selskapet, at det ikke er greit å dehumanisere eller snakke nedsettende om andre mennesker. Si ifra til kollegaen at det ikke er greit å generalisere et helt folkeslag.

Si ifra når du overhører en som forteller en annen at han eller hun ikke er norsk nok, ikke er bra nok eller ikke er verdig nok. En dag så kan det være en liten gutt eller jente som kan komme til å tro at det er sant.

Hilsen en stolt norsk-pakistaner.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Vi som har vokst opp i områder som kalles ghetto vet hva det gjør med oss

Helt innafor å si høyt det makta sier

Alle gutter har et ansvar for å stoppe «creepen» i vennegjengen

Denne gangen er det personlig