Herold

Marina Fredriksen (62) var enke og kunne verken norsk eller engelsk da hun forlot Russland for over 20 år siden. Nå feirer hun snart to tiår som ansatt i Helgeroa.

– Jeg er glad vi er her. Det å ha jobb og se at guttene mine klarer seg, er det viktigste for meg, sier Marina Fredriksen (62).

I dag er hun en trygg og erfaren medarbeider på Meny i Helgeroa, men veien dit har vært brolagt med både kultursjokk og store språkbarrierer. For 22 år siden forlot hun livet i Russland, like ved OL-byen Sotsji, som enke med to sønner på 10 og 16 år.

Målet var Vega i Nordland og ekteskap med en norsk mann. Men starten ble tøffere enn hun hadde forestilt seg.

– Ingen av oss tre kunne et ord engelsk. Jeg er født i Sovjetunionen, og der var det ingen interesse for å lære andre språk. Det var god kjemi med mannen min, men dårlig kommunikasjon. Det er ikke enkelt å finne kompromisser når man har språkbarrierer, forskjellig kultur og barn fra ulike land, forteller hun åpenhjertig.

Smartembed for https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/https://services.api.no/api/mnemonic/v1/render/localhost/Smartembed for https://www.op.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=468063

Vil du lese de tidligere sakene i denne serien, finner du dem HER.

Tilfeldigheten som førte til Larvik

Etter fire år gikk ekteskapet i Nordland mot slutten. Marina ønsket seg sørover, til et lysere klima. At det ble akkurat Larvik, var helt tilfeldig.

– Det var det eneste stedet jeg fikk leie en leilighet uten å måtte møte opp selv først. Jeg havnet på Gloppe, vegg i vegg med Meny Blinken. Jeg husker jeg så Meny-skiltet allerede da, smiler hun.

Men det var i Helgeroa hun skulle finne sin faste plass. Der har hun nå jobbet i 18 år. Den gangen hun startet, var hun ikke god i språket, men hun nektet å gi opp. Hun leverte CV-er i flere butikker før dørene åpnet seg.

Sjokket for sønnene

For de to sønnene var overgangen fra Russland til norsk skole brutal. Fra å være flinke elever i hjemlandet, forsto de plutselig ingenting av det læreren sa.

– Jeg tror det var et stort sjokk for dem. Men de har klart seg utrolig godt. Den yngste er akkurat nå ferdig utdannet ingeniør fra NTNU med veldig gode karakterer, sier en tydelig stolt mor.

I dag eier alle tre i familien egne leiligheter i Larvik-distriktet, og tiden som leietakere er for lengst et tilbakelagt kapittel.

– Det snørte seg i halsen

Selv om Marina har skapt seg et fint liv i Norge, bærer hun på en tung sorg over utviklingen i hjemlandet. Da krigen mot Ukraina brøt ut i 2022, gråt hun sammenhengende i en måned.

– Det er helt forferdelig. Jeg har et barnebarn som er halvt ukrainsk og halvt russisk. Selv studerte jeg på Krim i studietiden, som den gangen var en ukrainsk republikk i Sovjetunionen. Det som skjer nå er så brutalt, sier hun.

I starten av krigen følte hun på en dyp skam over opprinnelsen sin.

– Da folk spurte meg hvor jeg kom fra, snørte det seg i halsen. Jeg klarte ikke å si Russland.

Ny butikk åpnet dørene i Larvik: – Emil (12 uker) må få noe nytt

Utvider imperiet: – Må ha tunga rett i munnen