Herold

I formannskapsmøtet torsdag 23. april fikk vi høre at det igjen vurderes å starte en verneprosess for Borgenfjorden – Børgin. Jeg trodde knapt det jeg hørte fra ordføreren, hvem i regjeringen har funnet på at disse planene skal dras opp igjen?

Dette er ikke et direkte lite naturtiltak det snakkes om. Et marint vern av Borgenfjorden vil få store konsekvenser for folk, næring og landbruk som bor og driver her. Tidligere utredninger viser at opptil 110 kvadratkilometer landareal og 192 gårdsbruk kan bli berørt. Vernet stopper ikke i fjorden, det trekker seg opp i hele nedbørsfeltet. Fra Granaelva på Inderøysida til Kringla på Sparbusiden.

Dette handler om mye mer enn vern av en fjordarm. Det handler om hvordan vi skal bruke og utvikle et av de viktigste landbruksområdene vi har i landet.

Jeg mener det er en utopi å tro at et slikt vern ikke vil ramme landbruket. Når rammene strammes inn og usikkerheten øker, påvirker det direkte evnen til å produsere mat. Vi snakker om gårdsbruk, arbeidsplasser, lokalsamfunn pg framtidige generasjoner som skal leve av dette i fremtiden.

Samtidig vet vi hva et slikt vern i praksis innebærer: Det fryser bruken av området. Mindre handlingsrom, mer byråkrati og dårligere utviklingsmuligheter.

Det er ikke bærekraft. Det er direkte stagnasjon.

Så må vi stille spørsmålet: Er dette riktig virkemiddel?

Jeg mener nei. Vern løser ikke de reelle utfordringene alene. Risikoen er stor for at dette blir et tiltak som ser bra ut på papiret, men som ikke gir de resultatene man ønsker, samtidig som konsekvensene lokalt blir enorme.

Vi har bedre måter å jobbe på.

Det er allerede etablert et miljøfond for Trondheimsfjorden. Det gir mulighet til å gjøre konkrete tiltak, i samarbeid med dem som kjenner området best, og som bruker området hver dag.

Et vern av Borgenfjorden stopper ikke ved fjordkanten, det brer seg langt innover landet og rammer landbruket i store områder rundt hele Børgin. Det er dette som er realiteten.

Å vedta et slikt vern er å legge begrensninger på matproduksjon, arbeidsplasser og utvikling i en hel region.

Det forventes derfor at Klima- og miljødepartementet legger disse planene bort. Å presse fram et slikt vern oppleves som overstyring fra kontorlokalene i Oslo, langt unna de områdene som faktisk blir berørt. Å inngå dialog med de lokale Bondelaga er bra, men det må ikke bli starten på veien mot et marint vern. Her må vi si i fra tidlig og høyt.

Det er ikke slik vi bør forvalte verken natur eller lokalsamfunn. Her bor vi, her produserer vi mat, her skal vi også utvikle oss videre. Kjære statsråd, legg vekk verneplanene, NÅ!