Herold

Vi har nettopp feiret 1. Mai. En dag der vi samles om trygghet, solidaritet og likeverd. En dag som minner oss om hvorfor fellesskapet betyr noe, og hvorfor kampen for et samfunn der alle har like rettigheter aldri tar slutt.

Likevel er det bare kort tid siden en tidligere politiker fra Fremskrittspartiet sammenlignet muslimer med hunder. Og nå skjer det igjen: Rådgiveren til Simon Velle fra samme parti omtaler pakistanere som «minusvarianter» og antyder at de helst ikke bør få flere barn.

For mange oppleves slike uttalelser ikke bare som enkeltstående hendelser, men som del av et mønster. Et mønster der mennesker med minoritetsbakgrunn blir omtalt som mindre verdt, mindre ønsket, mindre norske.

Når slike ord kommer fra personer med politisk makt eller politisk innflytelse, får de en helt annen tyngde. De setter tonen for debatten. De former hvordan folk snakker om hverandre. De påvirker hvordan mennesker med minoritetsbakgrunn blir møtt i hverdagen.

For meg, som selv har minoritetsbakgrunn og kom til Norge for 17 år siden, er dette dypt urovekkende. Jeg kom hit for å bygge et liv, bidra i samfunnet og være en del av fellesskapet. Det samme gjelder mange av oss. Vi er her for å bli.

Som mangfoldstillitsvalgt i Fagforbundet Trøndelag møter jeg ofte mennesker med innvandrerbakgrunn som forteller om hatefulle kommentarer, stygge blikk og en frykt for å engasjere seg i politikk. Mange tør ikke si hva de mener. Mange føler at de må holde seg i bakgrunnen for å unngå å bli angrepet.

Når politiske rådgivere og folkevalgte bruker ord som «minusvarianter», er det ikke bare uakseptabelt, det er skadelig. Slike utsagn river ned tilliten mellom mennesker. De svekker demokratiet. De undergraver alt Norge har bygget opp gjennom generasjoner.

Skal vi akseptere dette? Skal vi virkelig akseptere at rasisme blir en del av den politiske strategien i Norge? Skal vi godta at mennesker blir rangert etter etnisitet? Skal vi tilbake til en tid der enkelte grupper ble sett på som mindre verdige, mindre ønsket – eller til og med mindre menneskelige?

Historien har vist oss hvor farlig slike tankesett kan være. Norge har selv en mørk historie med tvangssterilisering og rasebiologi. Det er ikke en vei vi skal tilbake til!

Når er det nok? Det er på tide å stille de vanskelige spørsmålene: hva slags samfunn vil vi være? Hvilke verdier skal styre den offentlige samtalen? Hvilke råd gir en politisk rådgiver som omtaler mennesker på denne måten?

Og hvor går grensen for hva vi som samfunn aksepterer? Rasisme er ikke bare et personlig problem. Det er et samfunnsproblem. Og når det kommer fra politiske miljøer, blir det et demokratisk problem.

Solidaritet er ikke et ord vi bare bruker 1 dag i året. Det er en forpliktelse. Et løfte om at vi står opp for hverandre, også når det er ubehagelig, også når det krever mot.

Norge er sterkest når alle får delta. Når alle føler seg trygge. Når alle vet at de blir møtt med respekt, uansett bakgrunn.

Derfor må vi si tydelig ifra når rasistiske holdninger får fotfeste i politikken. Ikke fordi vi ønsker konflikt, men fordi vi ønsker et samfunn der alle mennesker har samme verdi