Herold

I dag er det 81 år siden Norge ble frigjort etter fem år med okkupasjon. Vi bruker dagen til å feire frigjøringen og hedre våre veteraner. Vi ønsker samtidig å benytte dagen til å si litt om beredskap i videre forstand enn kuler og krutt alene, fordi dagens verdensbilde forteller oss at beredskap er ferskvare.

Beredskap handler om planlagte tiltak for å håndtere uønskede hendelser, kriser eller ulykker. Tiltak som har til hensikt å redusere konsekvensene. Regjeringen, ved Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre, har kartlagt sannsynlighet og igangsatt tiltak gjennom arbeidet med Helsepersonellplan 2040. Tiltak iverksatt som et svar på Norsk Sykepleierforbunds (NSF) krav om en helhetlig og forpliktende langtidsplan for helsetjenesten. Slike tiltak har vi allerede for forsvar, vi har det for transport, men ikke for helse. Enda. Når helsevesenet står i en krise, med mangel på helsepersonell, er det behov for en langtidsplan for helse.

Mange av oss har en dobbeltrolle. Vi er bundet til helsevesenet i normal drift og til forsvaret den dagen det skulle bli behov. Har arbeidsgivere lokalt en oversikt over hvem vi er, og hvilken kompetanse vi har? Det viktigste spørsmålet er kanskje; hvem eier ressursen og kan planlegge med bruk av den? Skal intensivsykepleieren møte på sykehuset, eller er hen lagfører på HVs hjelpeplasslag?

Trøndelag er ett av nasjonens viktigste beredskapsområder. Vi har nasjonens kampflybase ytterst i fjorden, og vi har flere forhåndslagre hvor USA har lagret materiell. Allierte og eventuelle motstandere i en konflikt vil, med stor sannsynlighet, derfor se til Trøndelag. NATO-styrker, flybårne eller via sjøtransport, vil bruke Trondheimsfjorden og områdene rundt som oppmarsjområde og som utgangspunkt for videre forsvar. Uavhengig av hvor og hvor mange, vil de ikke komme med eget helsevesen på slep, og med svært begrensede sanitetsressurser. Det norske forsvaret har ikke et helsevesen som kan ivareta mengden av pasienter i krig. Det betyr at det er vår felles helsetjeneste, som kanskje «over natten», må omstilles og være forberedt på langt flere pasienter.

Vi forventer at en tilførsel av soldater er en tilførsel av relativt spreke mennesker. Likevel kan de ha med seg tilstander som krever bistand i helsevesenet. Det kan være mennesker med ulike kroniske tilstander, eller mennesker fra nasjoner som har tapt kampen mot multiresistente bakterier. Vi har allerede sett dette ved behandling av pasienter fra Ukraina og Gaza. Soldatene skal kunne motta både tilsyn, oppfølging og behandling av helsevesenet. Psykisk og somatisk helsehjelp skal ivaretas, traumer må bearbeides, ulike sår må stelles, amputasjoner må gjennomføres, andre skader; og alt skal behandles i vår felles helsetjeneste. Dette skal løses samtidig som øvrig helsevesen i Trøndelag fylke, skal gå så normalt som mulig.

Vi vet at det ikke er Trøndersk helsevesen alene som vil bli brukt i en slik situasjon. Likevel er det svært sannsynlig at vi blir førstekontakt for både sivile og militære. Vi stiller derfor noen spørsmål: Har vi en plan for hvordan vi skal håndtere en slik situasjon? Har våre kommuner og sykehus reflektert over at dette kan bli en virkelighet? Er ordførere og sykehusdirektører forberedt på at Trøndelags «befolkning» økes hurtig og at mange av dem vil kunne trenge helsehjelp?

Med bakgrunn i at det allerede mangler helsepersonell i både kommuner og sykehus, kjenner vi i NSF Trøndelag på en bekymring. Stillinger lyses ut gjentatte ganger uten kvalifiserte søkere, lav tilgang på ferievikarer løses med å spre ferieavvikling gjennom hele året slik at noen «alltid» er i ferie, utdanningstilbud tas ned og fjernes, ansatte med høy kompetanse slutter eller går av med pensjon uten at kompetansen erstattes. Dagens drift av trøndersk helsevesen er avhengig av at det gjøres systemgrep for å forhindre ytterligere frafall av helsepersonell. Om våre folkevalgte ikke handler nå, vil kapasiteten i den offentlige helsetjenesten reduseres betraktelig. Skal et sterkt offentlig helsevesen opprettholdes, er vi avhengige av tiltak som forbedrer ansattes arbeidsvilkår. Det er etter vår mening helt avgjørende med systematisk arbeid for å beholde, mobilisere og rekruttere helsepersonell

Tilgang på tilstrekkelig ansatte med riktig kompetanse er etter vår mening avgjørende for å opprettholde dagens nivå på helsetjenestene og samtidig kunne, i fullt alvor, si at man tar beredskap seriøst. For å oppnå dette må det kraftfulle tiltak til, nå. Å ikke gjøre noe, vil ikke bety at alt fortsetter som før. Det vil i realiteten bety at man tar ned kapasitet, får dårligere pasientsikkerhet, reduserer beredskapsnivået og legger til rette for et todelt helsevesen.

Våre erfaringer fra svineinfluensa- og covidpandemien viser dessverre at det har en tendens til å «koke over» når kriser inntreffer. Sterke og tydelige ledere får behov for å gjøre noe, og iverksetter tiltak uten å ta seg tid til å vurdere nødvendighet, omfang, varighet og følgene for tjenestene eller ansatte. NSFs tydelige høringssvar til ny helseberdskapslov er en god start på hvordan man, i fredelige tider, er nødt til å planlegge for det verst tenkelige.

Vi vil avslutte kronikken og dette varselet, med å gratulere med frigjørings- og veterandagen, og samtidig oppfordre våre folkevalgte til et tverrpolitisk samarbeid. Det er bare gjennom det at vi, med trygghet og visshet, kan si «aldri mer 9. april», og faktisk være sikre på at vi er beredt dersom det skulle bli aktuelt.