Herold

Som far til en ungdom i tenårene og som ansatt ved mottaket så har jeg et par ting jeg har lyst å dele etter den siste tids hendelser. Det er på sett og vis enn bønn til folk, unge som gamle, om å vise litt medmenneskelighet og tenke seg litt om hva man sier i åsyn av våre barn rundt kjøkkenbordet da det kommer kommentarer og stygge blikk i ulike settinger for våre beboere fra både mindre barn og eldre folk.

Når alt kommer til alt så er mange av disse ungdommene våre ikke så ulike tross alt, de har mange av de samme interessene, de ler av de samme tingene og de bryr seg om sine nærmeste og støtter de i tykt og tynt.

Det er hvor de kommer fra og bagasjen mange bærer med seg i form av traumer og en tøff oppvekst at de er her uten familie, de som da har det, for det er ikke alle igjen heller.

De opererer ofte i flokk både de lokale ungdommene og våre beboere når de besøker MOT Kafe og da er det ikke alltid så naturlig for dem å gå ut av komfortsonen å prøve og bli kjent med noen andre.

Vi har flere av våre som er på aktiviteter på egenhånd, er innlemmet i vanlig skolesystem og som bevisst vil være mest mulig 'normale' og gjøre ting med de , noe som vi oppmuntrer selvsagt og som varmer et omsorgshjerte. Det er mange fine og gode historier her om ungdom som faktisk vil bli boende på Rjukan når de får opphold og kan velge sted å slå seg ned.

Ungdom som reiser fra oss og får kommune et annet sted kommer tilbake hit på besøk til og kan si de savner Rjukan og dalen her etter kort tid et annet sted og det syns jeg som både tinndøl og mottaksansatt er hyggelig og rørende å høre.

Vi har jo ulike aktiviteter og arenaer hvor de treffes og hvor de kan bli kjent med andre lokale, men vi kan ikke tvinge noen til å bli kjent med hverandre selvsagt, men som aktivitetsansvarlig på mottaket så har jeg en liten drøm om å få til det om det er via et allerede organisert tilbud eller om det hadde godt an å få til noe konkret mellom disse lokale ungdommene og våre beboere i aldersgruppa 15-17.

Om det hadde vært samling i parken og spilt volleyball eller løkkefotball på Svadde hvor vi voksne var tilstede og kunne vært dommere eller spilt med aller helst kanskje. Uansett hva egentlig men et sted de kunne lært hverandre å kjenne og gjort noe sammen. Om vi ikke klarer å gjøre noe sammen så at vi iallfall klarer å oppholde oss i samme rom uten at det skal bli slengt kommentarer og stygge blikk mot hverandre - det bør vi forholde oss for god til og noe vi voksne også bør adressere på hjemmebane tenker jeg. Dette tar vi vi opp med våre og er en del 'oppdragelsen' som for alle andre med barn.

Jeg kan på vegne av alle ansatte på mottaket si at vi føler oss privilegert som har den jobben vi har og hvor vi veileder og viser omsorg for alle disse ungdommene. Det er en utrolig givende og meningsfull hverdag og vi har gleden av å bli kjent med noen ungdommer som vi aldri vil klare å glemme i form av hvordan de har vært som medmenneske og hvilke historier de bærer på som kunne tatt knekken på hvem som helst. De får oss til å sette ting i perspektiv og får oss til å tenke igjennom hva som faktisk betyr noe her livet. Det å ha familie rundt seg og se fremover og legge planer for fremtiden er ikke en selvfølge for alle.

Tobias Vesethaugen, far til en gutt på 17 og ansatt på Rjukan EMA mottak.