Når politikken blir karrierejag
Tillit er ikke noe politikere kan kreve. Det er noe de må fortjene. Likevel ser vi i dag at avstanden mellom folk flest og mange av våre stortingspolitikere aldri har vært større.
Misnøyen handlerikke bare om enkeltsaker, men om følelsen av at politikken ikke lenger handler om Norge og norske innbyggere. For mange oppleves det som om politikken først og fremst handler om posisjonering, nettverk og personlige karriereløp.
Jeg har gjennom flere år i lokalpolitikken sett hvordan rivalisering og intern maktkamp ofte starter lenge før noen når nasjonalt nivå. Kampen om verv, plasseringer på lister og synlighet blir for enkelte viktigere enn selve politikken. Når man til slutt har kjempet seg frem til en plass på Stortinget, skjer det ofte noe. Mange blir gradvis fjernere fra hverdagen til vanlige folk. Da handler det ikke lenger om å representere dem som stemte deg frem. Det handler om neste steg. Nye stillinger. Nye nettverk. Styreverv. Internasjonale organisasjoner. Konsulentjobber. Karriere.
STEEN LINDE, bio
Samtidig står vanlige folk igjen hjemme og kjenner på en helt annen virkelighet. De kjenner strømregninger som vokser. Matpriser som løper fra lønna. Renter som spiser opp økonomien. Kommuner som kutter tjenester. Unge som ikke kommer inn på boligmarkedet. Eldre som føler seg glemt. Arbeidsfolk som må jobbe stadig mer for å få endene til å møtes.Og midt i dettefår vi høre at Norge – ett av verdens rikeste land – «ikke har råd». Vi har ikke råd til bedre eldreomsorg. Ikke råd til å styrke små kommuner. Ikke råd til å bygge nødvendig infrastruktur i nord. Ikke råd til å sikre nok strømkapasitet. Ikke råd til å ta vare på mennesker som har falt utenfor arbeidslivet. Men vi har tilsynelatende råd til å sende milliarder ut av landet for å fremstå som verdens samvittighet.
Smartembed for https://www.nordnorskdebatt.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=91084 Det er ikke mangel på penger som frustrerer folk. Det er prioriteringene. Mange opplever at det har vokst frem en politisk elite som lever godt skjermet fra konsekvensene av politikken de selv vedtar. Jo lengre man sitter i godt betalte posisjoner, jo vanskeligere virker det å forstå hvordan hverdagen faktisk ser ut på små og store steder rundt om i landet.Forskjellen på dem som styrer og dem som blir styrt blir større. Det er også derfor tilliten svekkes. For folk tåler uenighet. Folk tåler tøffe prioriteringer. Men folk tåler dårlig følelsen av å bli snakket ned til av politikere som selv aldri trenger å kjenne konsekvensene på kroppen.Når politikere lover én ting i valgkampen og forklarer det bort etterpå, svekkes troverdigheten litt mer hver gang. Når man samtidig ser at politikken ofte virker mer opptatt av symboler og internasjonal prestisje enn av norske lokalsamfunn, vokser frustrasjonen. Dette handler ikke om høyre eller venstre side. Det handler om nærheten til folk.Norge trengerpolitikere som fortsatt kjenner hverdagen til arbeidsfolk. Politikere som vet hvordan det er å stå i turnus, bekymre seg for regninger eller bo i kommuner hvor utviklingen stopper opp fordi staten ikke prioriterer grunnleggende infrastruktur.
Vi trenger politikeresom ønsker å bygge landet – ikke bare bygge egen karriere. For uten tillit fungerer heller ikke demokratiet slik det skal. Og tillit mister man fortere enn man bygger den opp.