Herold

Det har blitt merkbart stillere etter folkeavstemningen. Og det er kanskje naturlig. En lang prosess er over, og folk puster ut. I hvertfall de fleste, men noen etterbrennere finnes det akkurat som etter nyttårsaften.

En del er skuffet. Naturlig nok. Men to av tre som stemte sa nei, og mange av disse er nok veldig fornøyd også. Og så er det de som sier at vi ikke forstod vårt eget beste. At en sjanse gikk tapt. Vi lot toget gå fra oss.

Jeg tenker det motsatte.

For hvem bestemmer egentlig hva som er vårt eget beste? Når så stor del av innbyggerne engasjerte seg, leste, diskuterte og tok stilling. Det er ikke frykt for endring. Det er demokrati.

For hva om det ikke var en mulighet som gikk tapt, men en mulighet som åpnet seg?

Hva om dette ikke bare var et nei til kommunesammenslåing. Hva om dette var et tydelig signal om at folk vil være med og forme lokalsamfunnet sitt, og at de forventer at engasjementet som våknet ikke bare takkes for og legges bort?

Spørsmålet blir da hvordan kan vi bygge videre på dette for å løse utfordringene vi står overfor?

Svaret på det trenger faktisk ikke være så stort eller komplisert heller. Det kan være å gjøre noe annet enn det vi er vant med. Det var det vi tenkte da vi satte opp stand på Raufoss og Gjøvik etter at resultatet var klart. Mange lurte på hva vi drev med for folkeavstemningen var jo over. Joda, i dag deler vi bare ut takk og godteri. Og da dro en del på smilebåndet. For takking er noe vi gjør altfor lite av generelt.

Vi trenger endringer, men endring trenger ikke å starte med å rive kommunegrenser. Løsningen kan være mye nærmere enn du tror. Store endringer starter ofte i små handlinger. Det kan starte med en lærer som sender melding til eleven som er borte. Et smil i kassen. En takk til treneren. Ta den telefonen du tenkte på i går, forrige uke og forrige år.

Eller kanskje å gå i seg selv og spørre: Hva kan jeg gjøre bedre? Hva kan jeg lære av mine egne feil?

For her ligger et stort potensial. Både for oss som enkeltmennesker, og faktisk også for kommunene.

Og det nytter. Når vi er mange nok.

Vi hadde under 120.000 kroner og ingen av de tre kommuneadministrasjonene i ryggen. Likevel ble vi en merkbar kraft. Kanskje er det ikke alltid pengene som mangler. Kanskje mangler det noe annet. Kanskje mangler det vilje til å lytte og mot til å finne enkle løsninger som er bra nok?

Min oppfordring til politikerne er enkel: Inviter innbyggerne med videre. Ikke bare til neste valg, men inn i det som nå skal forme veien fremover. Vær nysgjerrig på det som skjedde. Det engasjementet som har blitt vekket fra dvale fortjener å bli forvaltet på en god måte, slik at det fortsetter å blomstre og bli en kraft i alle kommunene.

Vi i Smartere Samarbeid inviterer oss til partiene og kommunestyrene når prosessen er formelt avsluttet. Med innspill. Med godt humør. Og kanskje med litt godteri.