Herold

Jeg hadde to utkast til dette innlegget, avhengig av hva Stortinget bestemte i saken om fylkesbytte for Gran. Men da jeg sammenlignet dem, innså jeg at de var nesten identiske.

Kanskje har både jeg og mange andre overvurdert hva et fylke egentlig betyr i hverdagen. Vi har stått så lenge i skyttergravene at vi knapt har sett dagslys, og da er det lett å oppfatte neste argument som et granatsjokk. Sliten, skvetten og med noen kommentarer som kunne vært usagt. Derfor blir dette ikke et hoverende innlegg, men en hyllest til fylket som ikke forsvinner, selv om det nå gjemmer seg i Innlandet og Akershus flytter til oss.

Jeg har aldri vært skilt. Jeg har hatt noen kjærester, men ikke nok til å skrive memoarer. Bare én gang har jeg kjent på noe som lignet kjærlighetssorg. Det gikk over, men det tok tid. Nå sitter jeg her og skriver om et fylkesbytte. Og det føles litt som et brudd. Ingen har gjort noe galt, men det er likevel sårt.

Noen sier det finnes «gode skilsmisser». Jeg tviler. Men kanskje er dette den første. Gran står i et historisk skifte. Vi forlater Innlandet og søker lykken i Akershus.

Fylkestilhørighet handler ikke bare om fakta. Det handler om identitet. Noen vil ha alle fakta på bordet før de mener noe. Det er kanskje de samme som går til sengs med en feilfri partner? Følelser styrer mer enn vi liker å innrømme. Det er derfor noen kjører Toyota og andre Alfa Romeo.

Min lojalitet ble værende i Oppland. Jeg ble aldri helt husvarm i Innlandet. Til det har det vært for mye vondt fra «Ha-mer-hamar» til at vi plutselig skulle være likestilte. Som Dirty Oppland sier: «På Hamar er det dessverre meldt møkkavær for der bor det bare idioter». Det er jo tross alt i Oppland det skjer. Kulturlivet er rikere her. Vi har Vazelina, Dirty Oppland og Maj Britt Andersen. Og Hedmark? De har Alf Prøysen, sier du? Vel, han står på sokkel i Nittedal, så han er del av Akershus.

Oppland er rammen rundt mine formative år. Der lærte jeg å skrive, der tok jeg mine første svømmetak i Skonnordstjennet og Stokkelva. Jeg husker 4H-leir i Slidre med Adidas-dressen jeg fikk som småguttspiller på Nedre Snertingdal Idrettslag. Men på en spinkel gutterygg var det bare plass til N. Sn.Dal IL. Jeg husker bussjåførene, Holger som var streng, og Kåre som var snill og slapp oss av i veiskillet i stedet for bussholdeplassen, som var like mye en del av hverdagen som lærerne våre.

Jeg forlater aldri Oppland. Oppland bor i meg. Jeg er Oppland. Jeg tør til og med påstå at jeg har mer Oppland i meg enn mange som vokste opp i Brandbu. Da jeg var på potetferie i Holegutua, føltes det som storbyen. Der var det folk og hus på alle kanter.

Som politisk aktiv har jeg signert en kontrakt med velgerne. Jeg skal se det store bildet og av og til dempe følelsene. Jeg vet at de som har jobbet for at Gran skal til Akershus, har gjort det med en visjon for Hadeland. Og jeg vet også at de som har ivret for folkeavstemning har hjerter som banker for Gran og Hadeland. Vi går ikke inn i Akershus med lua i hånda, men med rak rygg og tydelig stemme.

Jeg lover å slåss for Gran og Hadeland i alle saker som angår oss. I MDG blir vi allerede omtalt som Hadelandsbenken. Du trenger ikke være enig i alt MDG står for, men jeg vil kjempe for Hadeland med nebb og klør. Får jeg tillit i 2027, tar jeg hver personstemme som et signal om nettopp det.

Nå går vi hver vår vei, Oppland. Men vi forsvinner ikke fra jordens overflat. Vi skal fortsatt møtes, snakke sammen, dele gleder og sorger. Men nå som gode naboer.

Takk for alt, Oppland. Du er en del av meg, uansett hvilket fylkesnummer som står på papiret. Vi tar med oss arven din, selvtilliten og den rake ryggen når vi nå setter kursen sørover.