Herold

Hva gjorde vi i Norge da fattigdom og elendighet gjorde det vanskelig å leve og forsørge store barnefamilier, uten mulighet for hjelp fra det offentlige?

Bortsett fra mye/lite penger i pungen er det få ting som engasjerer mer i befolkningen enn innvandringspolitikk, men for mange er det vanskelig å skille mellom de som kommer lovlig og de som kommer med til dels dårlige grunner – lykkejegere.

I Europa(Shengen-området) kan alle søke opphold i et annet land, og med «rent» rulleblad og økonomi til å forsørge seg selv får de oppholdstillatelse og kan om ønskelig få ny adresse og stemmerett i sitt nye hjemland.

Utenom Shengen-områdetkom også folk komme til Norge for å søke om opphold som arbeidsinnvandrere, flyktninger, asylsøkere, og på 60-tallet hadde Norge annonser i muslimske land som Pakistan med tilbud om opphold og jobb i bransjer som nordmenn ikke ville ha – f eks rengjøring o.l. Det kom mange og vi har i dage 3–4 generasjons innvandrere av pakistanere godt integrert i vårt samfunn. Det samme gjelder folk fra andre land, og til sammen utgjør innvandrergruppen over 1 mill. personer bosatt i Norge og vi er helt avhengig av denne gruppen for å holde samfunnet i gang, ref helse, transport, renhold, reiseliv m.m.

JARLE LAURITSEN, bio

Innen gruppenflyktninger, asylsøkere er det mer blandet drops. Noen har papirene i orden og har krav på beskyttelse iht. internasjonal lov, mens andre ikke har det. Men Norge er forpliktet til å ta vare/ forsørge disse til søknaden om opphold er behandlet, og det kan ta måneder og år på asylmottak – for noen kirkeasyl.

I denne gruppener det åpenbart også lykkejegere som bare ønsker å komme bort fra et liv i fattigdom, krig og uten fremtidshåp. De setter livet på spill i åpne båter over Middelhavet eller den Engelske kanal. Noen ganger går det galt og druknede kropper vises på TV liggende på stranda, inkl. små barn.

Men det store spørsmålet blir:Hva gjorde vi i Norge da fattigdom og elendighet gjorde det vanskelig å leve og forsørge store barnefamilier, uten mulighet for hjelp fra det offentlige? Og hva vil skje i fremtiden om krig og/eller naturkatastrofer skulle inntreffe på nytt?

Vi har hatt to store utvandringer i vår historie. Den første var til Island hvor 1/3 del av befolkningen pakket sine saker i åpne båter og innvandret øya. Det gikk bra, nordmenn ble etter hvert majoritet, gammelnorsk ble offisielt språk på Island og er det enda.

Den andre og største var til Amerika, det forjettede land, hvor tusenvis av nordmenn og andre europere innvandret hele det Nord-Amerikanske kontinent. Urinnvånere var indianere som hadde levd der i tusenvis av år med sin kultur, religion og skikker. Europeerne tok seg til rette og fordrev indianerne fra sine områder. Med bibelen i den ene hånda og skytevåpen i den andre ble indianere i store antall drept.

Vi var i begge disse tilfelle lykkejegere som ønsket et bedre liv borte fra fattigdom og annen elendighet! Og om situasjonen skulle oppstå på nytt ville vi høyst sannsynlig gjøre det samme igjen.

Men hvemi befolkningen var det som utvandret/innvandret? Det var de mest velstående/minst fattige som hadde ressurser og økonomi til å gjøre det. De som i dag ville vært på høyresiden i det politiske landskap, som Høyre og Frp-folk. Så når særlig Frp slår hardt ned på lykkejegere, så kan det være på sin plass å minne om historien. Å se seg selv i det historiske speil er ikke så lett og kan ikke bortforklares – det var så lenge siden – det kan ikke sammenliknes med i dag!

Men det ernettopp det vi må, uten bortforklaringer! I dag har de fleste partier dreid seg litt mer i retning av en streng, men rettferdig innvandringspolitikk. Noen ønsker at søkere skal «oppbevares» i tredjeland, mens søknader behandles i Norge. En litt lettvint måte for å «lukke» øynene for realitetene. Det blir interessant å se hva som skjer når de store flyktningstrømmene kommer som følge av kriger og ikke minst pga. store klimaendringer?