Absurd å betale ekstra for «elektriske brød»
Elbilismen trenger ikke misforstått «drahjelp» fra fylkeskommunen.
Troms fylkeskommune betaler godt over 500.000 kroner ekstra i året for å få brødene levert med elbil.
To flotte Tromsø-bedrifter konkurrerte om den nye brødavtalen. Tromsø bakeri tapte anbudet, selv om prisen var 546.560 kroner lavere enn Pedersens bakeri.
Pris ble vektlagt tyngst, men det var miljøkravet som til slutt ble utslagsgivende. Tromsø bakeri har én elbil og én fossilbil. Likevel kunne 80 prosent av brødene leveres med elbil.
Det var imidlertid ikke nok. Konkurrenten kunne levere alt med elbil, og trakk dermed det lengste strået.
Det tragikomiske er at Tromsø bakeri kunne leaset en elbil til en langt billigere penge enn drøyt 500.000 kroner. Da ville de ha vunnet anbudet.
Fylkeskommunen må nødvendigvis følge forskriftene, som sier at oppdragsgiver skal vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 prosent i denne type avtaler.
Men brød-anbudet er et eksempel på et byråkrati som krasjer fullstendig med virkeligheten – og det som opprinnelig var intensjonen med miljøkrav i anbudskonkurranser.
For vi nærmer oss så mye som én million elbiler på norske veier. Om få år er det flere personbiler som går på strøm enn på diesel og bensin. Derfor trenger vi ikke denne typen misforstått «drahjelp» fra fylkeskommunen lenger.
Brød-saken er på ingen måte enestående. I 2020 utlyste Tromsø kommune et anbud på grave- og anleggstjenester, hvor miljøkravene var så strenge at de var umulig å oppfylle. Maskinene var nærmest umulig å få tak i, og hele anbudet ble trukket.
I den virkelige verden må man ta utgangspunkt i terrenget – ikke kartet. Fylkeskommunen demonstrerte så sent som i mars i år at det er fullt mulig. De er i ferd med å forberede et nytt konkurransegrunnlag for bybuss-kontrakter i Tromsø.
For å slippe unna kravet om at alle bybusser skal være utslippsfrie, vurderer assisterende avdelingsleder Kurt Bones å benytte seg av en unntaksbestemmelse. Halvt om halvt med diesel og elektrisk kan bli løsningen.
Dette viser at det er mulig å finne pragmatiske løsninger.
Brødavtalen er én liten sak i denne store sammenhengen, men den illustrerer hvordan sunn fornuft settes til side til fordel for meningsløst byråkrati.
Alle har et ansvar for miljøet – både vi som privatpersoner, næringsliv og offentlig forvaltning. Vi må alle ta kloke valg og tenke miljø.
Men når fylkeskommunen nå er villig til å betale over en halv million kroner ekstra for at brødene skal fraktes de siste kilometerne med strøm fremfor diesel, er det ikke lenger miljøpolitikk. Det er ren symbolpolitikk på skattebetalernes regning.