Herold

Enhver markering av 8. mai som anerkjenner Russland som vår eneste befrier i 1944 vil bli brukt i Putins propaganda.

«Den pobedy – Seiersdagen».Det er hva russerne kaller 9. mai. Dagen da Tyskland kapitulerte etter Andre verdenskrig. På grunn av tidsforskjellen feirer vi det samme dagen før. Vi kaller 8. mai «Frigjøringsdagen», og det sier mye om forskjellen på hva Russland og Norge vektlegger ved Nazi-Tysklands nederlag.

For oss betøddet frihet fra fem års okkupasjon, for russerne betød det at de hadde seiret over en invaderende nasjon og ideologi. Det er da heller ingen tvil om at Sovjetunionen bidro mer til seieren over Tyskland og nazismen enn det Norge gjorde. Landet ble heller ikke okkupert; invasjonen ble slått tilbake etter ufattelige lidelser og tap av liv.

Et av de stedeneder tyskerne ble slått tilbake var på Litza-fronten mellom Kirkenes og Murmansk. Høsten 1944 drev Den røde arme tyskerne tilbake og inn i Norge. Dermed ble et område fra grensa til Tanafjorden befridd, som den aller første del av Norge.

Det er dervår «frigjøring» og russernes «seier» møtes. Flere tusen sovjetiske soldater ga sine liv for å frigjøre oss. I tillegg døde over 13.000 sovjetiske krigsfanger i tvangsarbeidsleire opprettet av okkupasjonsmakta. Leire som blant annet befant seg i Saltdal og Bodø.

Dette la grunnlagfor en felles forståelse av hva man feiret; det var ingen grunnleggende motsetning mellom deres seier og vår frigjøring. En rekke monumenter ble reist for å hylle Den røde armes innsats. Disse ble raskt samlingspunkter for sovjetisk etterretning mot Norge, så i 1951 ble 9.000 sovjetiske falne gravd opp og samlet i en felles kirkegård på Tjøtta.

STEIN SNEVE, bio

Siden har forholdet mellom våre land gått gjennom mange faser, men denne felles forståelsen har stort sett bestått. Norge har sørget for årlige markeringer 8. mai, og representanter for Sovjetunionen/Russland har vært til sted, lagt ned kranser og holdt taler. Særlig hjertelig var feiringen i årene etter Sovjetunionens fall.

Dette har gradvis endret seg. Under Putin har Seiersdagen inntatt en stadig mer sentral plass i gjenoppvekkingen av en imperialistisk, russisk nasjonalisme. Det toppet seg i forbindelse med fullskalainvasjonen av Ukraina. Den ble aktivt framstilt som en forlengelse av Andre verdenskrig; nå var det nazistene i Kyiv som skulle beseires.

Etter kommunismens sammenbrudd har Russland slitt med å finne en nasjonsbyggende ideologi. Før Putin bestemte seg for å bruke seieren over Nazi-Tyskland som grunnsteinen i en ny nasjonal identitet og stolthet: Uten Russland og det russiske folks offervilje ville nazismen vunnet.

Dette er på mange måter korrekt.Den røde arme spilte en sentral rolle i å beseire Tyskland og ingen nasjon led større tap enn Sovjetunionen. Anslagsvis 27 millioner innbyggere mistet livet. Det betyr at samtlige av dagens russiske familier mistet et eller flere familiemedlemmer i løpet av Andre verdenskrig.

Det er hovedforklaringen på at Putins plan har lykkes så godt. Alle russere føler at de har ofret noe for å beseire nazismen. Ingen vil at det skal ha vært forgjeves. For eksempel ved at nazismen får gjenoppstå, til og med i et naboland. Stoltheten ved eget offer gjør at man aksepterer nye ofre i den samme gode saks tjeneste.

Problemet erat Putins historiefortelling dypest sett er en løgn. Selv om Den røde arme spilte en nøkkelrolle i å beseire nazismen, ville Sovjetunionen aldri overlevd krigen første år uten storstilt bistand fra USA. Dessuten besto Den røde arme av soldater fra alle sovjetrepublikkene, ikke bare Russland.

Påstanden omat Russland alene seiret over nazismen er altså en dobbelt løgn. Seks av de 30 som ble tildelt tittelen «Helt fra Sovjetunionen» for frigjøringen av Kirkenes var fra Ukraina. Totalt anslår man at 20–25 prosent av de sovjetiske styrkene som befridde Finnmark besto av ukrainere.

Dette er fullstendig utradert fra dagens russiske historieskriving og fra markeringen av Seiersdagen. Også vi i Norge har langt på vei kjøpt Putins fortelling om at det var russerne som befridde oss. Antakelig fordi vi historisk sett har omtalt alle fra Sovjetunionen som «russere».

Vi har gradvisendret denne omtalen og etter 24. februar 2022 er den blitt uakseptabel. Likevel fortsetter russiske myndigheter å pushe løgnen om Finnmarks frigjøring på oss hver gang de inviteres til en markering av 8. mai. Til og med gjennom å pynte kransene de legger ned med det oransje og svarte Georgsbåndet, en uttalt hyllest til Russlands krig i Ukraina.

Fredag markerer vi igjen vår frigjøring. Etter 2022 har dette skjedd uten offisiell russiske representasjon. I det siste har flere personer kritiske til Norges boikott av Russland oppfordret myndighetene til å endre dette, blant annet i Klassekampens spalter.

Deres argument er at Norge på grunn av vår beliggenhet vil måtte forholde seg til Russland også etter at krigen i Ukraina er over og en invitasjon vil fungere som en utstrakt hånd og gjøre det lettere på sikt å normalisere forholdet til Russland. Det er et argument som bygger på en grunnleggende misforståelse når det gjelder betydningen av 9. mai.

For oss har Frigjøringsdagen primært en symbolsk funksjon. Den russiske Seiersdagen er sentral i landets imperialistiske ideologi. Enhver norsk markering som anerkjenner Russland som vår eneste befrier i 1944 vil bli brukt av Putin-regimet i deres propaganda mot Ukraina, for å få egen befolkning til å støtte videre krig.

Det vil bli regnet som en stor seier, ikke minst i et år der militærparaden på Den røde plass må skaleres kraftig ned, nettopp på grunn av krigen i Ukraina. Det er tegn på en økende militær svakhet og et sviende prestisjenederlag for Putin. Da ville det være meningsløst om Norge skulle gi ham en ekstra Seiersdag. I stedet for å la vår Frihetsdag bli en inspirasjon for Ukrainas kommende frihet.