Herold

Det var en gang ei lita bygd innerst mellom skog og vann.

Der folk hilstepå hverandre på landhandleren, der bestemødre fortsatt kokte kaffe til barnebarna, og der ungene syklet mellom tanter, venner og fotballbaner.

Bygda het Eidsfoss.

Og som i alle eventyrfantes det et kongerike litt lenger borte. Der gikk bussene hvert kvarter. Der ble veier asfaltert før folk rakk å klage. Der kom fortauene som perler på en snor.

Det kongeriket het Holmestrand.

I Eidsfoss betaler folk skatt. Eiendomsskatt også. Akkurat som alle andre. Men her kommer ikke bussene hvert kvarter. Her kommer skolebussen – hvis det ikke er ferie. For da forsvinner også den.

Foreldre reagerer kraftig på fylkets forslag: – Forslagene er nedslående

Og mens barna i byengår trygt på fortau og gangveier, må ei jente på 11 år i Eidsfoss sykle langs en trafikkert vei for å besøke bestemoren sin. Eller tanta si. Eller venner som faktisk bor i samme bygd.

Tre kilometer unna.

Det er bare den sistehalve kilometeren som har fått asfalt og gangvei. Som om noen i kommunen gikk tom for penger, vilje eller interesse akkurat idet de nærmet seg utkanten av bygda.

Og før man kommer nedtil sentrum, ved barnehagen der de minste beina ferdes hver eneste dag, suser bilene fortsatt forbi uten fartshumper og uten gangfelt. Foreldre følger ekstra godt med. Barn lærer tidlig å vente, se seg over skulderen og håpe bilene bremser.

Men et lite barn skal ikke måtte stole på flaks for å komme trygt over veien.

Så begynner det storeeventyret som alle i små bygder kjenner til: Jakten på hvem som egentlig har ansvaret. Kommunen peker mot fylket. Papirer sendes videre. Møter holdes. Svarene blir lange, men løsningene uteblir.

For oss som bor her spiller det liten rolle hvem som eier veien. Det er fortsatt våre barn som må ferdes langs den.

Kanskje sitter det noen på rådhuset og tenker at folk i små bygder er vant til å klare seg selv. Og det stemmer jo. Vi måker snø. Vi kjører hverandre. Vi stiller opp på dugnad. Vi hjelper naboen når bilen ikke starter.

Men noen ganger hadde det vært fint å føle at kommunen og systemet stilte opp litt også.

For dette handler ikke bare om asfalt.

Det handler om følelsenav å telle litt mindre fordi man bor litt lenger unna sentrum.

Det handler om barnsom lærer at trygghet er noe andre får.

Det handler om foreldre som ønsker seg fartshumper og et enkelt gangfelt ved barnehagen før noe alvorlig skjer.

Foreldre i Eidsfoss fortviler: – Det er bare flaks at ingen barn har blitt påkjørt ennå

Og det handler om en liten bygd som sakte begynner å lure på hvorfor den alltid havner nederst på lista.

Eidsfoss er ikke bare et postnummer. Det er mennesker. Barn. Familier. Eldre. Historie. Liv.

Vi ber ikke om gullbrostein.

Bare trygg veitil venner, familie, skole og sentrum.

Bare et gangfelt.

Noen fartshumper.

Og en sammenhengendegangvei før noen blir påkjørt.

For i eventyrene kommer det gjerne en dag da kongen oppdager den glemte bygda.

Vi håper bare det skjer før neste generasjon må sykle langs fylkesveien alene.

Før et barn betaler prisen for at ingen tok ansvar i tide.