Herold

I onsdagens GD forteller Torbjørn Sæther fra Fellesforbundet oss at hotell- og restaurantbransjen behandler sine ansatte dårlig, at penger forsvinner i store selskaper og at streikende tjener mindre enn streikebidraget. Det er usanne påstander. La oss ta dem én etter én.

Ingen middag til E6-arbeiderne – her streiker kokkene

Sæther hevder at kjøpekraften for ansatte ikke har blitt bedre siden 2016. Det er en fremstilling som er direkte feil. Det har vært tariffoppgjør hvert eneste år siden 2016 og bare de 2 siste årene har det vært en betydelig reallønnsvekst. SSB viser at reallønnen i Norge vokste med 1,9 prosent i 2025 alene. Den kraftige lønnsveksten bidro bl.a. til at vi i dag fikk en renteheving på 0,25 prosent. Dette er ikke bra hverken for arbeidstaker eller arbeidsgiver.

Sæther antyder at pengene flyttes internt i konserner slik at det ikke blir noe igjen til hotellene og restaurantene. Bransjen på Innlandet er i stor grad familiedrevne fjellhoteller, sesongbedrifter og mann- og kone kafeer i små bygdesamfunn, uten morselskap å skylde på, uten internprising og uten noe sted å flytte penger. Å bruke et argument som eventuelt gjelder noen få store aktører for å beskrive en hel bransje er ikke uproblematisk. Det er faktisk ganske usaklig.

Sæther bruker argumentet om at 75 prosent av norske arbeidstakere allerede har forskutteringsordning. Men han sier ikke hvem disse 75 prosentene er: Industriarbeideren med faste skift og stabile årsbudsjetter, oljearbeidere med rammeavtaler i milliardklassen og offentlige ansatte med en hel forvaltning i ryggen. Å sammenligne deres forutsetninger med en familiebedrift som lever av noen få snørike måneder på Skei er ikke et argument. Det er en sammenligning som er urimelig.

Fellesforbundets konfliktstønad er kr 6 653,- per uke, skattefritt. En fulltidsansatt kokk på tarifflønn tjener rundt kr 36 000,- brutto per måned. Når man trekker fra minstefradrag og skatt ender man opp med netto rundt kr 7 300,- per uke. Igjen farer Sæther med usannheter.

Staten og NAV skal jobbe med saksbehandlingstiden, så kan vel bedriftene forskuttere?

Dette er Sæthers mest overraskende logikk. Han innrømmer at staten og NAV er en del av problemet og skal jobbe med å løse det og bruker det som begrunnelse for at bedriftene bør ta regningen i mellomtiden. Det er omtrent som å si; siden brannvesenet holder på å bli bedre, bør naboen din, inntil videre, kjøpe brannalarmanlegg til sitt eget hus. På din regning, sjølsagt.

Sæther stiller retorisk spørsmål om bedriften har livets rett hvis det går så dårlig. Det er en setning som setter seg. Den sier noe om hvordan Fellesforbundets representant ser på de bedriftene som akkurat nå sysselsetter kokkene, renholderne og serveringsansatte han hevder å tale på vegne av.

Svaret er ja. Kafeen på Vinstra har livets rett. Hotellet i Folldal har livets rett. Det lille overnattingsstedet på Rena, som gir jobb til folk uten lang utdanning og åpner døren til arbeidslivet for unge mennesker, det har livets rett.

Og den livets rett utfordres ikke av grådige eiere som gjemmer pengene unna. Den utfordres av staten og et NAV med 200 000 ubehandlede sykepengekrav og av krav om at små bedrifter skal dekke regningen mens de venter. Det er der problemet er. Det er dit Sæther og Fellesforbundet bør rette blikket og energien ikke mot småbedriftene.