Herold

Bestemødre og bestefedre, tanter og onkler skysses mellom sykehus og kommunal omsorg. I 40 år har eldre med behov for helsehjelp mer eller mindre vært uhåndterlige kasteballer.

Mens folk flest er bekymret for sine nærmeste, er Riksrevisjonen bekymret for spesialisthelsetjenesten. Sykehussenger fylles opp av pasienter som kunne fått helsehjelp i hjemkommunen, men kommunene har ikke det tilbudet de skal ha.

Vi blir flere kasteballer i åra som kommer. Og alle vi som vokste opp med utelek og ball vet hvilket kaos det blir med mange kasteballer i lufta samtidig.

– Sykehusene kommer til å bli overbelastet om dette fortsetter, advarer riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Vi har hørt det før. Samme gamle visa, framført av en ny stemme.

Lover blir vedtatt og lover oppheves. Forskrifter innføres og forskrifter endres. Av og til som del av en større reform. Det som Riksrevisjonen nå er bekymret for, krever en slik reform. Litt rart, kanskje, fordi vi har reformert dette før. Litt rart også fordi befolkningsframskrivninger ikke er verdens mest kompliserte øvelse.

I 1956 kom det flere enn 60000 jenter og gutter til verden i norske fødestuer. De som fortsatt lever, fyller eller har fylt 70 i år. Basert på forventet levealder og dødelighetstall for menn og kvinner i 70-årene, er det sannsynlig at over 85–90 % av kullet fortsatt lever. De som var småjenter på 1950-tallet, har en forventet levealder på bortimot 88 år. Menn et par år kortere.

Dette har vi visst lenge. Vi har også visst at helseutfordringene øker med alder. Og når riksrevisoren snakker om at dagens bruk av sykehusene truer bærekraften til spesialisthelsetjenesten, er budskapet ganske så likt det vi har hørt i hvert fall fra vi fikk «Forskrift om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter» fra 1999.

1. januar 2012 ble Samhandlingsreformen iverksatt. Hensikten var å møte framtidas utfordringer i helsevesenet, og mer enn noe annet: en økende andel eldre og en vekst i livsstilssykdommer. Mer enn 14 år senere, sier riksrevisoren at sykehus og kommuner har dårlig tid.

Betalingsplikten var en sentral del av Samhandlingsreformen, som trådte i kraft samtidig. Målet var frigjøring av sengeplasser, og et tilpasset tilbud i kommunen. Til tross for at et ekstra døgn på sykehus er dyrere enn et døgn på en institusjon i hjemkommunen, er kommunene altså kraftig på etterskudd.

Svaret på dette er nok en reform, og oppdraget er allerede utdelt. Det vi vet, er at resultatene av en reform som knapt er i støpeskjea ligger altfor langt framme i tid. Det vi også vet, er at det allerede blytunge, kommunale ansvaret blir enda tyngre mens vi venter.

Det er dessuten ikke slik at kommunalt helse- og omsorgstilbud har stått stille og ventet på den massive bølgen med gamle og skrøpelige. Kommunehelsetjenesten har blitt så mye mer enn spedbarnskontroll og fastlegetilbud, det er også palliativ behandling, kreftomsorg, avansert sårbehandling og oppfølgning av pasienter som tidligere fikk slik helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten sliter dessverre med mye av det samme. Begge steder er det lange ventelister. Begge steder er de økonomiske rammene for trange, og presset for stort. Og begge steder mangler det folk. Vi løser med andre ord lite eller ingenting ved å flytte på pasienter og ansvar.

Flere av oss blir kasteballer. Kasteballer som fortsatt er i lufta, er usikre på om det er et sikkerhetsnett eller noen som tar imot etter hvert som vi faller mot bakken.