Herold

Det som skulle være lokalt selvstyre har blitt en konstruksjon der direktoratet sitter med definisjonsmakten, mens styrene sitter igjen med «ansvaret» uten myndighet.

Da nasjonalparkstyrene ble etablert, ble vi lovet noe svært viktig: at forvaltningen av Norges nasjonalparker skulle forankres lokalt. Det skulle være et brudd med en tradisjon der beslutninger tas langt unna områdene de gjelder, og der lokal erfaring, tradisjonell bruk og kunnskap om klima og terreng havner i skyggen av generelle nasjonale hensyn. Alt dette er til og med nedfelt i den kongelige resolusjonen.

Men i dag opplever jeg, og mange med meg, at dette løftet kun er tomme ord. Det som skulle være lokalt selvstyre har blitt en konstruksjon der direktoratet sitter med definisjonsmakten, mens styrene sitter igjen med «ansvaret» uten myndighet.

Vi gjør jobben, men staten bestemmer

I praksis bruker vi lokale styrene enorme mengder tid på å sette oss inn i sakene, snakke med brukere, forstå terreng, tradisjoner og lokale behov, vurdere naturmangfoldloven, vår lokale forskrift og sammenstille kunnskap som bare finnes her. Vi tar konfliktene, forklarer avslag og innvilgelser, og prøver å utøve det skjønnet vi er gitt.

Og så skjer det samme gang på gang: Miljødirektoratet omgjør. Ikke fordi vi har gjort feil, men fordi konklusjonen vår ikke passer inn med de nasjonale føringene. Når de i tillegg slår fast at de “har rett til å gi bindende instrukser ... om utøvelse av skjønn”, sitter vi igjen og lurer: hvilket skjønn er da egentlig delegert til oss?

Når lokal kunnskap ikke teller

Stabbursdalen nasjonalpark er et område med ganske spesielle forhold: lange og stabile vintre, snøforhold som gjør ferdsel skånsomt, tradisjonell bruk av hytter og gammer som sto her lenge før vernet, svært lav samlet belastning og krevende sikkerhetsforhold med dårlig dekning. Dette er ikke detaljer. Det er helt grunnleggende rammer for hvordan området brukes, samt er relevante i enhver vurdering av søknader.

Likevel opplever vi at slike forhold avvises som om de ikke skulle bety noe. Direktoratet bruker eksempler fra nasjonalparker med helt andre klima, andre bruksmønstre, andre utfordringer. Det er som om hele landet skal behandles under én og samme linjal, til tross for at både lovverket og nasjonale føringer understreker at vurderingene skal være konkrete og stedstilpassede.

Det handler ikke om frislipp – men om fornuft

Det er viktig å understreke at dette ikke handler om å åpne for fri motorisert ferdsel eller et slags frislipp. Ingen i Stabbursdalen ønsker det, og ingen lokale aktører ber om det. Spørsmålet er langt mer grunnleggende: Hvem er det vi egentlig verner mot?

Når selv helt uproblematiske og samfunnsnyttige tiltak møtes med avslag eller strenge begrensninger, må man spørre seg om systemet har mistet av syne hva som faktisk truer verneverdiene, og hva som ikke gjør det.

Et eksempel er Stabbursdalen grunneierforening. De er ikke ute etter å øke motorferdsel, men å utføre skjøtsel og bevaringsarbeid, altså tiltak som er helt avgjørende for å opprettholde verneformålet i praksis. Hvor styret har anledning til å gi de romslige dispensasjoner ut i fra Stabbursdalens nasjonalpark sin egen forskrift. De vedlikeholder blant annet laksetrapper, arbeider med å holde gjeddebestanden nede slik at de øvrige artene kan overleve, og utfører kontinuerlig arbeid i elva og terrenget som staten i realiteten er avhengig av, men ikke selv har ressurser til å gjøre.

At en aktør som gjør parken bedre, renere og mer levende ikke enkelt kan få dispensasjon til nødvendig tilsyn og skjøtsel, illustrerer en forvaltning hvor prinsippene har blitt viktigere enn resultatene.

Dette er ikke verning.Dette er forvaltning som verner seg selv.

«Dere kan ikke klage. Innrett dere.»

Det kanskje mest provoserende er formuleringen vi får i omgjøringsvedtak:“Dere kan ikke klage på vedtaket. Miljødirektoratet forventer at nasjonalparkstyret tar avgjørelsen til etterretning.”

Det er et språk som ikke inviterer til dialog. Det er et språk som viser makt. Og det er et språk som avkler hele modellen for det den faktisk er i dag: Lokal forvaltning finnes bare i den grad vi mener det samme som direktoratet.

Hvis vi verken har mulighet til å påvirke praksis, utøve skjønn eller klage på det som overstyrer oss, hva er da rollen vår? Er vi etablert for å sikre lokal forankring, eller for å gi inntrykk av lokal medvirkning uten at den er reell?

Dette spørsmålet blir særlig tydelig når vi ser på styresammensetningen. Porsanger, som har 99 prosent av arealet i nasjonalparken, har kun én representant, av fire. Hammerfest, som har i underkant av en prosent av arealet, har også én. Samt en representant utvalgt av fylkeskommunen, som kan ha bo hvor som helst i fylket. I tillegg kommer en representant utvalgt av sametinget som kan være bosatt på andre siden av landet. Hvordan kan man da hevde at forvaltningen er lokalt forankret? Det er fullt mulig, til og med ikke uvanlig at flertallet av styret aldri har brukt området de skal forvalte.

Når lokalkunnskap svekkes i både beslutningsgrunnlag og beslutningsorganer, mister forvaltningen sin grunnmur.

Risikerer vi å bli presset til lovbrudd?

I tillegg er det på sin plass å reise en annen alvorlig problemstilling: Kan vi som styre i praksis bli presset til å fatte vedtak som er i strid med urfolksrettigheter, alders tids bruk og grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper? Dette er spørsmål vi ikke kan skyve under teppet, for konsekvensene er store, både for lokalbefolkningen og for forvaltningens integritet.

Skal modellen fungere slik den var ment, må noe endres. Delegert myndighet må respekteres. Lokale vurderinger må ha reell vekt. Direktoratets klagebehandling må handle om faglige feil, ikke uenighet i meninger. Og styresammensetningen må gjenspeile geografiske og kulturelle realiteter, ikke formelle strukturer.

Nasjonalparkstyrene ble opprettet for å gi lokalsamfunn mer innflytelse over egne områder.Slik systemet fungerer i dag, skjer det motsatte.

Hvis Miljødirektoratet fortsetter å overstyre, instruere og frata styrene både skjønn og klagerett, står vi igjen med en ordning som ikke fungerer etter hensikten, og som ikke oppleves som legitim verken for oss eller for innbyggerne vi skal representere.

Det er på tide at departementet tar et oppgjør med hvordan forvaltningsmodellen faktisk fungerer, ikke bare hvordan den er beskrevet på papiret.