Herold

Hvis målet er å ikke utøve sunn fornuft eller noe form for tanke rundt det man behandler, må vi vel like gjerne kunne bruke AI til å gjøre dette, og spare staten for store summer.

Mikael Lingås (30) er akkurat den typen mann politikerne elsker å skryte av i hver eneste glansede festtale om «lys i husan» og satsing på kysten. Han er ung, han er offensiv, og han tør å ta risiko. Han forlot en trygg og gullkantet jobb i Equinor for å satse alt på havet.

Belønningen han fikk var en kald, tørr og jævlig saksbehandlings-neve midt i ansiktet fra Fiskeridirektoratet.

Historien om sjarken «Tisak» som gikk ned utenfor Skjånes er i utgangspunktet en personlig tragedie. Men det som har skjedd i ukene etter forliset, er en regelrett skam, satt i system av det norske byråkratiet.

Da Mikael ba om en enkel sikkerhetsventil, nemlig å få bruke leiebåt for å berge sesongen og familiens inntekt, ble han møtt av en vegg av åndssvakt byråkrati. Og nå orker han rett og slett ikke mer, noe som er helt forståelig. Dermed har man oppnådd nøyaktig det motsatte av det som burde være målet, rekruttering til lokalt fiskeri.

Veteranen Arnt Magne Johansen (64) har tidligere stått frem i iFinnmark og bekreftet det vi alle fryktet: Fiskeridirektoratet driver ikke med forvaltning. De driver med en form for saksbehandlings-sadisme. Johansen, som selv mistet både båt og en nær kollega i et forlis, ble møtt med nøyaktig samme kulde. Den gangen nektet direktoratet ham leiebåt fordi den var «for effektiv».

At staten skal nekte en mann i krise å berge livsverket fordi han kunne risikere å gjøre jobben for godt, er så åndssvakt at det knapt er til å tro.

I Johansens sak grep Frank Bakke Jensen inn i 12. time. Foreløpig har båtsfjordingen sittet helt stille i båten i Lingås sin sak, som er enda verre. Bakke Jensen bør absolutt komme på banen og instruere sine folk. Han har makt til å utøve skjønn når særlige grunner foreligger, som det absolutt gjør i denne saken.

Behandlingen av Mikael Lingås sin sak, er nemlig til å bli fysisk dårlig av.

Vedtaket er ikke gjort fordi det gir mening, er basert på sunn fornuft, ikke fordi det beskytter ressursene i havet, men fordi regelverket er så stivbeint at det kveler alt som heter skjønn og praktisk sans.

Vi ser her et eksempel på skrivebordsryttere av verste sort. Folk som sitter på fine kontorer og dømmer en praktisk yrkesutøver til økonomisk ruin og presser han ut av fiskeriyrket, fordi de mangler evnen til å se de faktiske forhold bak paragrafene. Det er rett og slett byråkratisk hærverk.

Disse byråkratene bidrar med null i verdiskapning. Dette er ikke folk som skaper noe, er villig til å tenke praktisk eller tilføre noen verdi for noen. Hvis målet er å ikke utøve sunn fornuft eller noe form for tanke rundt det man behandler, må vi vel like gjerne kunne bruke AI til å gjøre dette, og spare staten for store summer? En algoritme er både billigere og mer ærlig enn en saksbehandler. Så kan lønnspengene til disse omprioriteres til andre ting.

Og hva gjør den politiske ledelsen? Fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss ringer fra Kypros og uttrykker «stor forståelse». Hun lover å endre reglene for framtidige havarister. Det er nøyaktig like mye verdt som et tomt garn for Mikael. Han står midt i krisen nå, og bryr seg neppe om regelendringer etter årelange høringsrunder.

Når en 30-åring står frem og advarer andre mot å bli fisker, har staten feilet totalt. Vi jager bort de flittigste folkene med en «giftig tåke» av saksbehandling og manglende fleksibilitet. Det er ikke bare trist; det er en strategisk katastrofe for Nord-Norge.

Vi trenger ikke flere politikere som «forstår». Vi trenger et embetsverk som fungerer for folk, ikke mot dem. Fiskeridirektoratet trenger ikke mer juss; de trenger en total rundvask og opplæring i sunn fornuft.

Mikael går nå tilbake til sveiseapparatet. Han har fått nok av «systemet», noe som er fullt forståelig.

Til Fiskeridirektoratet er det bare en ting å si: dere bør skamme dere. Det dere gjør er torpedering av verdiskapning og rekruttering til fiskeryrket i Finnmark.