Herold

1. mai handler ikke først og fremst om partipolitikk. Den handler om arbeidslivet.

Det er en omskrivning av de velkjente ordene oberst Birger Eriksen ga på Oscarsborg natt til 9. april 1940, da han forsto alvoret i situasjonen foran seg. Noen øyeblikk krever at man faktisk erkjenner hva noe handler om, i stedet for å late som det er noe annet.

Det samme kan man si om 1. mai.

Det hevdes i kronikk av Finnmark FpUs leder Jonas Johansen at 1. mai har blitt et politisk arrangement for venstresiden, og at det derfor er urimelig at hele Norge skal ha fri. Det høres kanskje logisk ut ved første øyekast, for de som ikke kjenner til historiene, men det hele bygger egentlig på en manglende forståelse av hvorfor dagen eksisterer.

For 1. mai handler ikke først og fremst om partipolitikk. Den handler om arbeidslivet. Om rettigheter som i dag er så integrerte i samfunnet at mange har glemt at noen faktisk måtte kjempe dem fram.

Normalarbeidsdag. Betalt ferie. Sykelønn. Arbeidsmiljøvern. Oppsigelsesvern. Pensjon.

Dette kom ikke fordi arbeidsgivere plutselig våknet en morgen og tenkte at litt mindre arbeidstid sikkert ville være hyggelig. Det kom gjennom organisering, konflikt, streiker og politisk press over lang tid. Våre forferde som ga sitt blod, sin svette og noen til og med sine liv.

Derfor blir det også litt spesielt når enkelte omtaler 1. mai som om det bare er en slags årlig venstresidefestival med pølser og paroler. Rettighetene dagen markerer gjelder ikke bare dem som går i tog. De gjelder også dem som aldri har vært medlem av en fagforening, men som likevel forventer lønn under sykdom, fire ukers ferie og en arbeidsdag som faktisk tar slutt etter åtte timer.

Skivebom av FpU – la 1. mai være i fred!

Hvorfor skal hele Norge ha fri for å markere en dag som i praksis har blitt et politisk arrangement for venstresiden

Ja, 1. mai brukes til politiske budskap. Men det er ikke fordi dagen er “kapret”. Det er fordi arbeidslivet fortsatt er politisk. Debatter om midlertidighet, innleie, lønn og arbeidsvilkår er ikke historiske fotnoter. De pågår akkurat nå.

Og hvis noen mener dagen er for ensidig, står ingen i veien for at høyresiden markerer den tydeligere selv. Problemet er kanskje bare at det er vanskelig å samle massene rundt paroler som:

• «Mer midlertidighet – mindre trygghet!»
• «Fem ukers ferie holder vel?»
• «Sykelønn må moderniseres!»
• «La markedet ordne resten!»

Det er ikke ord som byr opp til inspirasjon eller gåsehud.

Poenget er uansett ikke hvem som roper høyest 1. mai. Poenget er hvorfor dagen finnes. Vi markerer mange dager som bygger på bestemte historiske erfaringer og verdier. Ingen forventer at 17. mai skal være ideologisk nøytral heller. Hele poenget med merkedager er jo nettopp at de sier noe om hva samfunnet mener er viktig å huske.

Og kanskje er det egentlig der uenigheten ligger. Ikke i at 1. mai er politisk, men i hvilken historie dagen minner oss om: at rettigheter i arbeidslivet ikke oppsto av seg selv, og at de heller ikke er garantert for alltid.

1.mai er derfor ikke en dag for én side. Det er en dag som markerer grunnlaget for arbeidslivet hele Norge bygger på.