Herold

Å bruke begreper som er ment å beskrive ekstremisme som retoriske merkelapper i en politisk debatt, er ikke bare unyansert – det er en form for hersketeknikk som undergraver muligheten for saklig uenighet.

Når begreper blir politiske våpen og retorikken skygger for realitetene, da er vi på tynn is i stilletheler og våren er i full anmarsj.

Inspirert av de siste dagers politiske debatter og medieoppslag.

Når «ytre høyre» og «holdninger i veggene» blir politiske våpen.Denne uken gjennomførte tysk politi en omfattende aksjon mot ekstreme miljøer: razziaer mot rundt 50 mål, etterforskning av nettverk mistenkt for vold, organisert kriminalitet og antidemokratiske aktiviteter. Dette er hva begrepet ytre høyre faktisk beskriver internasjonalt: miljøer som politiet slår ned på fordi de utgjør en reell trussel mot mennesker og demokratiske institusjoner.

Likevel brukes det samme begrepet i norsk politikk – ikke om ekstremister, men om et stort, demokratisk parti. Det reiser et spørsmål som angår hele den offentlige samtalen:Er det forsvarlig å bruke så alvorlige begreper som retoriske merkelapper i en innenrikspolitisk debatt?

Fra politisk kritikk til politisk stempling

Statsminister Jonas Gahr Støre har hevdet at FrP bruker «teknikker som minner om ytre høyre». AUF-lederen gikk enda lenger og sa at slike holdninger «sitter i veggene» i partiet. Da beveger man seg bort fra saklig kritikk av konkrete utsagn – og over i karakteristikker av et helt parti og indirekte dets velgere. Det er et markant nivåskifte.Det er også et retorisk grep som har konsekvenser langt utover en enkelt debatt.

En viktig forskjell: Personkritikk vs. kollektiv stempling.Sylvi Listhaug har kalt både Støre og AUF-lederen for løgnere. Det er hardt språk, men det er også rettet mot konkrete personer og konkrete utsagn.Det hun ikke gjør, er å si at løgn «sitter i veggene» i Arbeiderpartiet.Hun sier ikke at hele partiet er gjennomsyret av usannheter.

Det er en vesentlig forskjell:

• Kritikk av enkeltpersoner kan tilbakevises, diskuteres og dokumenteres.
• Stempling av et helt parti gjør debatten personlig, mistenkeliggjørende og i praksis umulig å svare på uten å forsterke konflikten.

Når man går fra sak til identitet, fra handling til essens, endrer man spillereglene.

Når sterke begreper mister sin betydning«Ytre høyre» er ikke et nøytralt ord. Internasjonalt brukes det om: ekstreme ideologier - voldelige grupper - miljøer som i noen tilfeller ønsker å undergrave demokratiet*.*Når dette begrepet brukes om partier som opererer innenfor det norske demokratiet, skjer det to ting samtidig:

1. Begrepet uthules.Det mister sin evne til å beskrive reell ekstremisme.
2. Skillet mellom ekstremisme og legitim politikk viskes ut.Det gjør det vanskeligere å identifisere og bekjempe faktiske trusler.Til slutt står vi igjen med et ord som betyr alt – og dermed ingenting.

Polarisering skaper ikke bedre politikkNår man sier at «holdninger sitter i veggene», antyder man at problemet ikke handler om hva folk mener, men hvem de er. Det skaper avstand, mistenkeliggjøring og en form for moralsk sortering som rammer langt bredere enn politikerne selv. Det rammer velgere. Det rammer tilliten. Det rammer samtalen.

En mer redelig standard for politisk uenighetHvis målet er en bedre politisk debatt, må samme standard gjelde for alle: Kritiser politikk – ikke identitet.Ta tak i konkrete utsagn – ikke tilskriv motstandere skjulte motiver. Bruk sterke begreper der de faktisk hører hjemme – ikke som retoriske snarveier. Det er fullt mulig å være tydelig uten å være urettferdig.

Konklusjon: Når ordene mister mening, taper demokratietNår europeiske land etterforsker faktiske ytre høyre-miljøer for vold og kriminalitet, bør vi være varsomme med å bruke de samme begrepene som politiske slagord her hjemme. For hvis alt er «ytre høyre», hvis holdninger «sitter i veggene» hos politiske motstandere, hvis ord brukes som våpen i stedet for verktøy – da mister språket sin presisjon.Og når språket mister presisjon, mister også den demokratiske samtalen sin kraft.

Å bruke begreper som er ment å beskrive ekstremisme som retoriske merkelapper i en politisk debatt, er ikke bare unyansert – det er en form for hersketeknikk som undergraver muligheten for saklig uenighet.