Herold

Mens milliardkravene tårner seg opp i Sør-Rogaland tingrett, reiser det seg et betimelig spørsmål: Hvordan kunne ledelsen i Bertelsen & Garpestad havne i en slik situasjon uten at kontrollmekanismene fanget det opp?

Under onsdagens bobehandling kom det fram at kravene etter konkursen i B&G-systemet nå har passert 4,15 milliarder kroner. Dette er et oppsiktsvekkende høyt beløp, selv i en ressurskrevende bransje, og man må spørre seg hvordan det kunne gå så galt.

Bostyrer Magnus Jonsbråten peker på kjernen i problemet. Årsaken til kollapsen er sammensatt, men preges i stor grad av at selskapet har vært gjennom en betydelig og kraftig vekstfase. Samtidig som bransjen generelt opplevde marginpress, vokste selskapet ut av sine rammer og tok kanskje på seg oppdrag av en størrelse og kompleksitet som oversteg organisasjonens kapasitet og beredskap. Da selskapet meldte oppbud, satt de igjen med 60 pågående prosjekter som boet vurderte som for risikable å fullføre.

B&G-konkursene: Kravene mot Bertelsen & Garpestad AS er på til sammen 3,2 milliarder kroner

Statens vegvesen er den desidert største kreditoren med et krav på over 1,4 milliarder kroner alene, noe som er et resultat av at en rekke kontrakter ble vesentlig misligholdt, samt tap på tvistesaker. Det mest urovekkende i saken er de betydelige svakhetene i den økonomiske styringen som nå avdekkes. Bostyreren peker på at selskapet manglet et tilstrekkelig rapporteringssystem for prosjektene sine, og at den fortløpende oppdateringen på kostnadssiden var for svak. Dette skal ha medført manglende styringssignaler, fravær av tidlig inngripen og utilstrekkelig likviditetsbudsjettering.

Dette reiser naturlige og kritiske spørsmål ved eierstyringen og selskapsledelsen: Hvorfor var det ingen som så varsellampene i tide og advarte om at situasjonen var i ferd med å forverre seg betraktelig?

Når et selskap gjennomgår en så ekstrem vekstfase, kan det argumenteres for at ledelsen tidligere burde ha innsett behovet for å supplere med bredere kompetanse i styret, og kanskje også på eiersiden, for å sikre at organisasjonen var riktig rigget for oppgavene. Selv om bostyrer ikke eksplisitt nevner utskifting i styre og eierskap, er det en nærliggende slutning gitt de store svakhetene i den finansielle kontrollen. Å vokse i et slikt tempo uten systemer som fanger opp kostnadsoverskridelser, er i høyeste grad kritikkverdig.

Regningen for en kanskje vel offensiv jakt på vekst er det til syvende og sist samfunnet og underleverandørene som må ta. Ifølge bostyreren er det trolig bare panthaverne i banken, tidligere ansatte med lønnskrav og staten som i det hele tatt vil få utbetalt midler fra boet.

Konkursen i B&G bør bli stående som en tydelig påminnelse for hele anleggsbransjen om hva som kan skje når ambisjonene løper foran kompetanse og interne kontrollsystemer. Vi har tidligere berømmet B&G for deres innsats over mange år; eierne har vært solide samfunnsbyggere i flere tiår, skaffet arbeidsplasser og vært en særdeles viktig bidragsyter til Dalanes vekst.

Denne anerkjennelsen står fast, selv om det antakelig er en mager trøst slik situasjonen nå har blitt.