Herold

Gassco på Karmøy har ansvaret for infrastrukturen. På Bygnes overvåkes gasstransporten, og der distribueres kapasiteten.

To lange måneder med storkrig, bombing og blokade i Midtøsten har vist oss en verdensøkonomi som fortsatt er for avhengig av fossil energi for å gå rundt. Med russisk energieksport ute av bildet i overskuelig framtid, er det Norge som er blitt hovedleverandør av energi til EU og Europa.

For myndigheter og befolkning i landet vårt betyr dette at vi akkurat nå har større strategisk betydning for omverden og nabolandene våre enn noen gang tidligere. Det er et ansvar som forplikter.

Aller viktigst er den norske gasseksporten. Nedover på det europeiske kontinentet brukes gass i utstrakt grad til husoppvarming og matlaging, i tillegg til å være en viktiginnsatsfaktor i produksjon av varer og tjenester. Inntil en tredel av alt gassforbruk i EU kommer via rør og på skip fra utvinningen på norsk sokkel.

Det som virkelig har gjort transporten av gass til Norges viktigste og mest verdifulle eksportprodukt de seinere år, er «Nordsjøens dypeste hemmelighet»: På havbunnen utenfor norskekysten strekker det seg et nettverk av 8.600 kilometer med stålrør.

Hver time hele året fraktes det enorme mengder energi. Rørene strekker seg fra mer enn 60 gassfelt i Nordsjøen til prosessanlegg på norskekysten, og mottaksterminaler i Tyskland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Noen av rørstrekningene er like lange som avstanden fra Nordkapp til Oslo. De ligger dypt, ned mot 1300 meter, og gassen kan bruke fem døgn på ferden sørover.

Det er det statlig heleide selskapet Gassco som knytter sammen gassutvinningen på sokkelen og forbrukermarkedene i Europa. Gassco har hovedkontoret sitt på Bygnes på Karmøy i Rogaland.

Selskapet har ansvaret for å overvåke gasstransporten, samt distribuere kapasiteten i rør og prosessanlegg. Det er norske og utenlandske olje- og gasselskaper som står for salget på det europeiske markedet. Gassregelverket som EU og Norge har til felles, slår imidlertid fast at det er Gassco som er driftsansvarlig for gasseksporten.

Alt dette utgjør en del av det store internasjonale bakteppet når Norsk Oljemuseum i Stavanger denne våren åpner en ny utstilling om betydningen som norsk gass har for næringsliv, samfunn og folk flest i våre europeiske naboland.

Norge blir stadig omtalt som en oljenasjon. I løpet av de siste årene har imidlertid volumet og verdien av gassutvinningen på sokkelen gått forbi, og den er når blitt økonomisk og strategisk vel så viktig som oljeproduksjonen.

Fra og med Russlands angrep på Ukraina vinteren 2022 har Norge vært største og strategisk viktigste gassleverandør til Europa. Den brukes til å produsere alt fra strøm til stål, og gir lys og varme til millioner av hjem.

Til tross for ambisjonene om storstilt overgang til fornybare og karbonfrie energikilder, forblir gass en svært viktig energikilde for EU og Europa. I 2024 ble gass brukt til oppvarming i en tredel av boligene i hele EU. I tillegg til å være en pålitelig og forutsigbar energikilde, er gassen også fleksibel. Energimengden kan justeres raskt etter behov. Det gjør gass godt egnet som balansekraft for sol og vind.

I dag er norsk gass en bærebjelke i EUs og Europas energisystem. Sånn var det ikke i starten av petroleumsæraen.

Da produksjonen kom i gang på sokkelen tidlig på 1970-tallet, var det oljå – havbunnens svarte gull – som stjal oppmerksomheten. Gassen ble gjerne sett på som et brysomt biprodukt. Visst var den rik på potensiell energi, men vanskelig å frakte og dermed lite etterspurt ute i markedene.

Dette skulle komme til å endre seg. I 1977 åpnet den første store gassrørledningen Norpipe fra Ekofisk-feltet til Emden i Vest-Tyskland. Med Statpipe-rørledningene åtte år seinere ble den dype Norskerenna krysset.

Dette var en teknologisk triumf som knyttet sammen gassfeltene i Nordsjøen med terminalen på Kårstø.

Med funnet i 1979, og deretter oppstart av gassutvinning fra det gigantiske Troll-feltet vest av Øygarden og Bergen i 1996, var det europeiske gassmarkedet sikret en stor og stabil leveranse av naturgass i flere tiår framover.

Norsk gass er i likhet med oljen en ikke-fornybar naturressurs, og den bærer også sin del av ansvaret for klimautslippene i Europa og i Norge. Dermed sier det seg sjøl at dagens kolossale eksportvolum av norsk gass til Europa ikke kan vedvare i overskuelig framtid.

Lukkingen av Hormuzstredet etter USAs hodeløse angrep på Iran, har utløst en global forsyningskrise for olje og gass. Utviklingen de siste to månedene bidrar til at Europas og EUs avhengighet av gassimporten fra norsk sokkel er blitt tydeligere og mer kritisk.

Energitilførsel, velferd og økonomisk utvikling i en rekke europeiske land forutsetter rett og slett at gassforsyningen i nettet langs havbunnen og på LNG-skip fra gassfeltene i nord opprettholdes. Dette sikrer Norges inntekter, petroleumsrikdom og regional politisk makt på et nivå som savner sidestykke.

Samtidig vil det ustabile og høyt prisede globale petroleumsmarkedet bidra til at en rekke land i Europa, Asia og det globale sør setter fart på planene om å redusere egen avhengighet av olje og gass.

Mest trolig er det de statene og nasjonaløkonomiene som satser på flere ulike energikilder, og dermed sørger for å spre risiko for egen forsyningssikkerhet og beredskap, som vil stå rustet for møtet med en mer uforutsigbar verden preget av klimaendringer.

Også på dette området har gassen enkelte fortrinn. Den er en forutsigbar og pålitelig energikilde, samtidig som den inneholder energimengder som raskt kan justeres etter behov. Det gjør den godt egnet som balansekraft for sol og vind. For et Europa og EU med høye ambisjoner om å innfri sitt store grønne skifte, er dette egenskaper ved norsk gass som også vil komme godt med i tida framover.