Herold

Mye kan sies om vårens brennstoff-debatter på Stortinget, men ett er i alle fall sikkert: Dagens Arbeiderparti-regjering har den svakeste parlamentariske forankringen noen regjering har hatt i dette landet. Aldri har en regjering vært lenger unna flertall eller vært mer avhengig av andre parti. Og det vises.

Arbeiderpartiet skal samle stemmer fra partnere som er så ulike at det eneste de synes noenlunde omforent om, er at de kan leve med Støre som statsminister. Klima, avgifter, distriktspolitikk, næring, europeisk samarbeid ... det er nesten ikke den ting dagens regjering klarer å levere på uten alvorlige konflikter eller krasjlandinger i Stortinget.

Det er derfor finansministeren nå spreller i stortingsgarnet og må gjennomføre politikk som er milevis unna Arbeiderpartiets standpunkt. Aps ministre markerer seg ikke først og fremst gjennom sin vilje til å kutte i avgiftene for vanlige folk, men nå blir de tvunget til dette. De blir også tvunget til å se på valgkampplakater hvor Støre og Stoltenberg lovet lavere renter, samtidig som de fører en politikk som de vet holder rentene høye. Folk trenger ikke se lenger enn til våre nærmeste naboland for å se hvordan det kunne sett ut, men dette er umulig i Norge med en regjering som spriker i alle retninger.

Det ble naturligvis advart om denne situasjonen før valget. Når Ap med viten og vilje gjør seg avhengige av så forskjellige partier som Rødt, MDG og Senterpartiet, så sier det seg selv at et slikt samarbeid mildt sagt er krevende. Hvis det eneste de er enige om er at de ikke vil ha Høyre og Frp i regjering, så er det da også et standpunkt som færre og færre velgere kjenner seg igjen i.

Jeg har ikke engang nevnt SV i denne sammenhengen. Partiet som ber verdiskapere i dette landet ryke og reise skal også være toneangivende i en tid hvor vi trenger all den verdiskaping vi kan få.

Da stortingsflertallet bestemte seg for å spikre regjeringen til veggen i drivstoffavgiftssaken, kunne statsministeren ha gjort det ryddige, som er å stille kabinettsspørsmål. I stedet lar han de ymse stortingsflertall bestemme retningen videre.

Det er titusener av vanlige folk som er eller har vært politisk aktive på grasrotnivå, som medlemmer av komiteer og utvalg eller som kommunestyrerepresentanter. Mange av disse har opplevd hvordan en ordfører mister kontrollen over kommunestyret, flertallet rakner og det er opp til de flertall som kan samles i hver enkelt sak hvor ferden går videre. Når dette skjer i en kommune, er det ille. Kommunen blir handlingslammet, og mister raskt økonomisk handlingsrom. Når dette skjer med et land, kaller Ap det «trygg styring i en urolig tid». Men det er faktisk det stikk motsatte, akkurat som Aps politikk ofte har vist seg å være det stikk motsatte av det de har reklamert med til velgerne.

I nord har dette gitt helt konkrete utslag. Vi har lenge advart mot et kommende kraftunderskudd, og det har fra Høyres side vært et åpenbart premiss at Melkøya-elektrifiseringen må skje med ny kraft. Dette makter ikke regjeringen å levere på, og da leverer de i stedet på den kanskje mest alvorlige kalddusjen for satsing i nordområdene: Null kraft til ny industri eller næring. Det er et stykke unna festtalene vi lar oss underholde med når statsministeren avlegger landsdelen en visitt, og det er på tide å si fra om at dette er alvorlig.

Spørsmålet er hvor mange nederlag regjeringen kan påføre seg selv før nok er nok? Det er åpenbart at avstanden mellom regjeringen og Stortinget ikke har blitt mindre, og vi ser jo hvordan spesielt Senterpartiet ikke lenger finner seg i å bli tatt for gitt. Når Stortinget vedtar politikk, kan ikke regjeringen fortsette å svare gjennom å klage over at tiltakene er dårlig utredet eller ved å konstruere problemstillinger. Ei heller kan de legge alternative tolkninger av vedtakene til grunn.

Vi har trolig bare sett starten på en stortingsperiode hvor regjeringen blir redusert til et verktøy for å gjennomføre de andre partienes politikk. Vi har fått historiens svakeste regjering.