Herold

Nylig gikk den berømmelige konserten på Copacabana i Rio av stabelen. Rundt 2 millioner mennesker fylte stranden for å lytte til Shakira. I de foregående 2 år hadde Madonna og Lady Gaga også samlet enorme folkemengder på samme sted – det sies opp til 3 millioner. Det sier litt om den betydning og kraft kulturlivet har for den enkelte og samfunnet.

Men må en dra til Copacabana for kulturopplevelser?

Nei – opplevelsene befinner seg også like utafor dørstokken, slik som nylig i Tylldalen med avskjedskonserten til Tylldalen Blandetkor: En stor opplevelse jeg vil prøve å kommentere nærmere.

Tylldalsbygda er rik på sagn, fortellinger og folketoner fra gammelt av, og har i «vår» tid en 150-årig dokumentert og rik kulturtradisjon f.eks. med kor, orkestre, musikere.

Dette har gitt sterke kulturelle røtter, identitet og inspirasjon til bygdefolket. Å oppleve korets avskjedskonsert i lyset av dette, ble en spesielt sterk opplevelse. Vi fikk høre vakker korsang med innslag fra korets repertoar og historie siden det ble startet i 1972, sammen med fortelling, historier og informasjon fra korets virksomhet.

Det var egne avdelinger med mannskor og damekor. Og bygdas egen Lars Eggen var solist, nå sjef for Trønderoperaen, sanger og her i sitt rette element på golvet i Samfunnshuset med sin stemme, både musikalsk og også verbalt – ingen tvil om hans røtter, begeistring og hjerte for bygda, kultur og sang – en viktig livsnerve i et bygdesamfunn. Det ble en festaften i ordets rette betydning. Men også som antydet innledningsvis - en festkveld med et spesielt bakteppe – koret må legge inn årene - slik en forstår det av mangel på rekruttering fra yngre krefter.

Så er det slik at det ikke bare er i Tylldalen at korene sliter med sin rekruttering og eksistens. Kor osv. legges ned, noen slår seg sammen med andre kor, medlemmer reiser til nabobygda og blir med der osv. En kjenner jo årsakene – det er snakk om samfunnsutviklinga generelt. Men av mange grunner og ut fra det en opplever denne kvelden: Det er vanskelig å tro at detter er slutten på korsang i Tylldalen.

Og - en kommer i hu Churchills ord under 2. Verdenskrig: This is not the end, it is not even the beginning of the end, but it is the end of the beginning”. Og I samtaler etter konserten hører en at det snakkes om veien videre: Et damekor? Mannskor? Prosjekter og prosjektkor? Et barnekor er etablert – det lover godt for framtida.

Nei – dette er ikke det siste vi hører om korsang i Tylldalen – ei bygd med drøye 150 år lange dokumenterte kor og kulturtradisjoner, 50 år med olsokspel, Opera di Setra for å nevne noe. Så – lykke til videre med «new beginnings» - nye tiltak – ny vår for korsangen.