Harstad kommune vil tenke langsiktig om sentrum. Da er det merkelig å avklare de største spørsmålene på forhånd.

Det er noe som skurrer

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Én ting har kommunen helt rett i: Utviklingen av sentrums- og havneområdet må ikke bli et hastverksprosjekt. Vi snakker om beslutninger som vil prege byen i generasjoner framover, og nettopp derfor er det også klokt å hente impulser utenfra. For eksempel gjennom deltakelse i internasjonale arkitektmiljøer og konkurranser som Europan 26.

Kommunalsjef Tone Marie Myklevoll sier at «en deltakelse i Europan kan gi oss nye perspektiver og kreative innspill som vi ellers ikke ville fått». Det høres både klokt og framtidsrettet ut.

Men samtidig er det her det begynner å skurre. For parallelt med de store ordene om fremtid, nytenkning og langsiktig byutvikling, legger administrasjonen opp til at ett av de mest grunnleggende spørsmålene allerede skal anses som avklart: Riksveien skal gå der den går i dag.

Det er selvfølgelig legitimtå mene at dagens trasé er den beste løsningen. Mange mener nettopp det. Andre mener det motsatte. Og denne kommentaren handler ikke om hvilket standpunkt som er riktig. Den handler om noe annet: Om hvor klokt det er å låse et så sentralt premiss før den brede diskusjonen egentlig har begynt.

Kommunens begrunnelse er kjent. Det vil bli dyrt og komplisert å flytte infrastrukturen. Det vil kreve dialog med staten. Og det vil ta tid. Alt dette er sikkert riktig, men kontrollspørsmål bør likevel stilles.

Men samtidig snakker man altsåom et prosjekt som skal forme Harstad sentrum i mange tiår framover. I et slikt perspektiv framstår argumentet om dagens infrastruktur under bakken som mindre tungt enn det kanskje høres ut i første omgang. Byer utvikles ikke med fireårsperspektiv. De utvikles med hundreårsperspektiv. Da bør også spørsmålene stilles deretter.

Det er nettopp derfor det fremstår som underlig at administrasjonen i Harstad kommune ønsker internasjonale fagmiljøer velkommen inn for å tenke nytt, samtidig som man på forhånd signaliserer at enkelte ting ikke skal røres.

Så hva skjer dersom arkitekter og byutviklere faktisk kommer fram til at dagens veiløsning er et hinder for å skape et mer levende, bærekraftig og funksjonelt sentrum? Hva om noen av de mest spennende forslagene nettopp handler om å tenke annerledes rundt trafikkavviklingen? Skal Harstad da konkludere med at arkitektene har misforstått oppgaven?

Ja, det er vanskelig å se logikken. For dersom man virkelig ønsker nye perspektiver, må man også tåle at de utfordrer etablerte sannheter. Ellers risikerer hele øvelsen å bli mer staffasje enn reell nytenkning.

Men dette betyr ikke at kommunen nødvendigvis må flytte veien. Det betyr heller ikke at tidligere politiske vedtak automatisk bør reverseres. Men det betyr at spørsmålet fortsatt bør være en del av den åpne diskusjonen.

Hvis målet bare er å få gjennomført en reguleringsplan raskest og billigst mulig, er dagens tilnærming forståelig. Men dersom målet er å skape et sentrum som virkelig fungerer bedre for framtidas Harstad, bør man være varsom med å låse de største spørsmålene før idéene har fått slippe til.

Det er tross alt vanskelig å invitere til nytenkning samtidig som man setter opp sperrebånd rundt de store spørsmålene.