Herold

Far og sønn Ødegaard fronter den nye norske stilen.

TO trenerskifter på ett døgn i Eliteserien er tegn på det kulturskiftet som har skjedd i norsk toppfotball:

Nå krever stadig flere i og rundt klubbene en tydeligere offensiv satsing.

De to trenerne i Rosenborg og Vålerenga måtte gå fordi de i lengden ikke klarte å få til nettopp det. Da hjalp det lite at Alfred Johansson (RBK) og Geir Bakke (VIF) begge var likt og respektert for gode menneskelige og sportslige kvaliteter.

Sluttproduktet til disse trenerne både på banen og på tabellen, matchet til slutt ikke de to norske storklubbenes egen oppfatning av hvilken fotballopplevelse de skal levere.

Der er kravene større på Lerkendal og Intility enn de på fleste andre arenaer i Eliteserien, selv om det er mange år siden RBK og VIF har bidratt til å utvikle det offensive i norsk toppfotball. Forestillingen om egen storhet lever uansett videre til tross for veik angrepskraft.

I motgangen har de mange supporterne i Trondheim og Oslo som oftest vært lojale, og nøyd seg med de lysglimtene som kom. Hos RBK har det vært et par lokale trønderske yndlinger og noen storsalg, mens VIF knapt har prestert mer enn opprykket tilbake til den norske fotballeliten.

Nå holdt den velviljen ikke lenger, og det er til å forstå.

Konkurrentene i Eliteserien er jo blitt så mye bedre og morsommere på banen. Både fordi de våger mer, og har trent inn et angrepsspill som bærer denne offensive innstillingen.

DE siste seks, sju årene har norsk toppfotball radikalt endret holdning til det å prege kampene, ved å kunne beholde ballen tryggere og lenger:

Denne tydelige endringen har skjedd både på landslag og i de førende klubblagene.

Da Ståle Solbakken overtok Norge våren 2021, var Kjetil Knutsen allerede i gang i Bodø/Glimt med et angrepsspill som ble nøye strukturert i avtalte bevegelser og gjennomgående ballhold helt fra egen keeper.

Naturlig nok fikk Knutsen framgangen først. Et så ambisiøst, felles offensivt spill krever mye samtrening, og det skjer helst gjennom måneder og år med klubbtreninger.

Men den norske suksessen i sist VM-kvalifisering viser at en slik omlegging også er mulig på landslaget med en lojal spillergruppe som tåler forbigående motgang.

I DET voldsomme trøkket underveis har Solbakken klart seg mye på grunn av det tette forholdet til Norges to verdensstjerner Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard:

VM-plassen og framgangen kommer langt på vei som følge av denne gjensidige tilliten.

Her har Ødegaard som kaptein også en nøkkelrolle på banen. Det er Martin sine spesielle evner til å sette rytmen i et eget angrepsspill som naturlig har løftet ambisjonene for et mer ballbasert norsk angrepsspill.

LIKEVEL startet endringen i landslaget fordi Ståle Solbakken var villig til å ta større risiko i det offensive spillet. Hans utgangspunkt for jobben var å skape et norsk landslag som både våget og evnet å føre kamper også mot antatt bedre motstandere.

Det er slike bevisste valg som gir en varig ny stil. Men det krever altså stabile rammer rundt laget.

Slik Kjetil Knutsen hele tida har hatt det i Bodø/Glimt, og slik ledelsen i Fotballforbundet holdt fast på Solbakken også når resultatene underveis var skuffende og noen medier snakket om at han hadde mistet garderoben.

DETTE kravet om en stødig, samlet linje, gjelder så absolutt for RBK og VIF som nå er på jakt etter trenere til en morsommere og mer effektiv angrepsfotball på Lerkendal og Intility.

Som en skuffet eks-trener Geir Bakke klokt sa det i avskjedstalen til VIF i går:

- Jobben er å skape en sunn prestasjonskultur hvor alle skal forstå sin rolle for at laget og hele klubben drar i samme retning med entusiasme, respekt og forståelse av samspillet fra sport og opp til styrerommet.

Dette er altså ikke snakk om isolerte trenervalg. En vellykket omlegging setter klare krav også utenfor banen.

SAMTIDIG er det å jobbe fram en pasningsbasert angrepsfotball på treningsfeltet avhengig av en spesiell faglig ferdighet. Her setter Kjetil Knutsen og andre dyktige trenere en høy standard i Eliteserien.

Sparkingen av rutinerte Geir Bakke kom overraskende, men typisk nok etter at Vålerenga bare klarte 2 - 2 hjemme mot lille Kåffa i TV-kampen søndag kveld.

Med populære VIF tilbake til Eliteserien, har det vært en påfallende kvalitetsforskjell på den offensive strukturen i disse ellers svært vennskapelige lokaloppgjørene mellom storebror og attpåklatten på Oslo øst.

Under svært faglig dyktige Johannes Moesgaard, har Kåffa lenge vært tydelig mer effektivt skrudd sammen. Det er derfor Ekeberg-klubben overraskende ofte har spilt ut den langt rikere og mektigere naboen nede på Vålerenga.

Den forskjellen er grunnen til at VIF-ledelsen nå jakter på Moesgaard som ny trener.

I ÅR har en slik tydelig faglig forskjell med et eget, ambisiøst angrepsspill, gitt enda bedre uttelling i den fotballhistorisk viktige Lillestrøm Sportsklubb.

Det skjedde etter at Hans Erik Ødegaard ble tilbud trenerjobben i LSK på grunnlag av flere års suksess med nøye inntrent angrepsfotball i Sandefjord.

MED sportslig sterke Ødegaard som sjef i bare halvannen sesong, har denne før så folkelige, trauste arbeiderklubben fått en helt ny, tidsriktig og lekker fasade.

Nå angripes det smart med ball både på og borte fra Åråsen, ved hjelp av godt strukturert og raskt angrepsspill som gjør nyopprykkede LSK til en opplagt medaljekandidat.

Og det i en norsk Eliteserie på sitt sportslig sett absolutt høyeste nivå, der selv Bodø/Glimt rett fra Champions League-suksess skal jobbe hardt for å holde følge med de velorganiserte angrepslagene Tromsø og Viking i toppen.

I DETTE gode selskapet hører LSK hjemme etter omleggingen. Allerede lørdag kan en Glimt-seier mot Brann i cupfinalen, sende LSK rett ut i innbringende spill i Europa.

Sånn har all den naturlige fotballen som pappa Ødegaard og lille Martin koste seg med på lekeplassene for over tjue år siden, hjulpet norsk fotball til å konkurrere bedre enn noen gang internasjonalt.

Med et ballbasert angrepsspill har Glimt erobret utenlandske fotballhjerter og løftet stadig mer balltrygge, hjemlige norske konkurrenter ut i Europa.

Alt dette samtidig som et velspillende Norge under Ståle Solbakken, får sjansen til å bli en publikumsfavoritt i VM-sluttspillet i sommer.

DENNE nye stilen ligner verken på gamle norske skippertak eller den effektive Drillo-tenkningen fra 1990-tallet om systematisk å angripe i det motstanderne feiler.

Med far og sønn Ødegaard, Kjetil Knutsen og Ståle Solbakken i front, prøver stadig flere norske spillere og klubber å skape egen moro med ballen i beina.

Også på Lerkendal og Intility.

FOTNOTE: Dagbladets kommentator Esten O. Sæther var norsk landslagstrener i futsal (innendørsfotball)fra 2009 til 2015. Etter mange tiår som spiller og trener på Kåffas A-lag, er han dessuten fullstendig inhabil når det gjelder den klubben.