Herold

Det finnes uttalelser vi som samfunn ikke kan tåle. Men det betyr ikke at de som kommer med slike ytringer må miste jobben, eller straffes på andre måter.

Det er mye det er lov å si, men som likevel kan være langt utenfor det som er akseptabelt. Vi har gjennom de siste dagene fått to eksempler på dette:

NTNU-professor Bassam Hussein sa under et debattmøte i Trondheim i april at Hamas' terrorangrep mot Israel 7. oktober var «den vakreste ting som har skjedd i vårt århundre».

Mens Frp-rådgiver Hårek Hansen under et barbesøk i forrige uke i en samtale med to TV2-journalister omtalte pakistanske nordmenn som «minusvarianter» og sa at de helst ikke burde få barn i Norge. Samtalen ble tatt opp, noe Hansen ikke var klar over.

Krav om reaksjoner

Hussein hyller terror og massedrap på jøder, og kan vanskelig leses som noe annet enn antisemittisk i sitt budskap. Mens Hansens uttalelser er rasistiske.

Nå kommer kravet om at begge må møtes med reaksjoner fra sine arbeidsgivere. Mange mener at professoren må miste jobben ved universitetet. Mens Hansen ikke bør få fortsette å jobbe som rådgiver for Frp på Stortinget.

Frp-leder Sylvi Listhaug var for sent ute med å karakterisere hans uttalelser som rasisme. Men hun var tydelig da hun først uttalte seg - sett med hennes øyne var dette ren rasisme.

Vi har forståelse for at partiet behandler dette som en personalsak. Hansen er ansatt, ikke tillitsvalgt. Frp må som arbeidsgiver følge arbeidslivets regler. Og Frp-ledelsen må selv avgjøre om partiet ser seg tjent med å fortsette arbeidsforholdet med Hansen.

Svak i omtalen

NTNU-rektor Tor Grande er opptatt av at Hussein opptrådte på møtet som privatperson, og at universitetet ikke vurderer tjenestemessige reaksjoner overfor ham. Han forsvarer Husseins rett til å ytre seg.

Men rektoren er svak i sin omtale av selve uttalelsene fra Hussein. Han «forstår at sitatet har vekket sterke reaksjoner». Det holder ikke. At en rektor ved et universitet i Norge ikke er i stand til å ta avstand fra en slik uttalelse, er oppsiktsvekkende. Grande kunne brukt sin egen ytringsfrihet. Det undrer oss at han ikke gjør det.

Både ytringsfriheten og den akademiske friheten er grunnleggende rettigheter i vårt samfunn. Det innebærer at mennesker kan velge å gå langt utenfor anstendige rammer i sine uttalelser uten at det får konsekvenser for deres arbeidsforhold.

Vold og trusler

Slik må det være. Rop om sparken eller kansellering er ikke veien å gå. I de tilfellene der uttalelser går utover lovens rammer, er det rettsapparatet som er rett instans. I andre tilfeller må ord møtes med ord.

Hverdagsrasismen er tung for mange. På samme måte som det er de “små” stikkene mange jødiske nordmenn møter i hverdagen, som gjør livet ekstra tungt.

Vi vet også at jøder i økende grad gjennom de siste årene har blitt utsatt for trusler og vold over hele Europa. Også blant jødiske nordmenn opplever mange at det ikke er trygt for dem å bo i Norge. De føler seg alene, overlatt til seg selv.

Samfunnskontrakten

Som nordmenn, enten vi har jødisk eller pakistansk bakgrunn, enten vi har besteforeldre fra Gjøvik eller fra Mogadishu, så skal vi få leve i Norge uten hets og trusler.

Ytringene som ligger utenfor det som er straffbart, må vi selv ta ansvar for. Det må være en del av samfunnskontrakten at vi beskytter hverandre. I det ligger også et ansvar hos hver og en av oss for å si fra når vi hører rasistiske eller antisemittiske uttalelser.

Det kan være ubehagelig i øyeblikket. Men det bidrar til å bygge et bedre samfunn. For alle som bor i Norge.