VOL – også kjent som Vesterålen Online og vol.no – holder til på Sortland og er en regionavis som dekker kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes.

«Beklager, jeg tok feil»

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Jepp, innrømmer det, det skjer faktisk fra tid til annen, og denne gangen var det noe som virkelig tok meg på senga.. Jeg har ved gjentatte anledninger sagt at kommunedirektøren på Sortland, han har verdens tryggete jobb. For den prestisjen som ble lagt ned i trumfe gjennom den ansettelsen, på tross av både erfaring fra kommunen og klare, konkrete advarsler, den har gjort at fallhøyden for posisjonen i Sortland kommune, den er høy. Her snakker vi virkelig høydemeter, ikke om å snuble i en fortauskant. Dersom han hadde klart å sitte stille i båten til åremålet var over, og han kunne surfe inn i den meget lukrative retrettstillingen som fulgte med på lasset, så ville han kunne ledd hele veien til klokkebutikk og pensjonsalder. Men han klarte altså å rote det til, selv om jeg hadde god innsikt i tidligere eskapader, så tenkte jeg at «This is the ultimate one, her har han dratt i land storfisken, her blir han værende». Men det ser altså ut til at jeg blingset på den.

Jeg har vært rimelig tydelig på at den typen lederstil som han har representert opp gjennom, ikke bare er utdatert, men beviselig det fundamentalt motsatte av det en stor kunnskapsorganisasjon trenger for å få til en effektivisering og omorganisering, en lederstil som baserer seg mer på makt, posisjon og formelle linjer, enn på tillit og relasjoner. Det fungerte for 50 og 100 år siden, men ikke i dagens kunnskaps og kompetansesamfunn.

Ledelse er mitt fag, et fag jeg har studert og utøvd gjennom veldig mange år. Jeg har tidligere skrevet her om ledelse i kommuner, og hva det koster i tapt effektivitet å bytte toppleder. Ledelse handler om relasjoner, om å se mennesker, kunne utnytte deres sterke sider, og se hvor de trenger hjelp og støtte. For det er det ledelse handler om, det å kunne bidra til at de rundt deg får utnyttet sitt fulle potensiale. Det må skje i trygge rammer, blant mennesker som stoler på at alle og en drar lasset på sin måte, med sine styrker og svakheter. Det er da det oppstår tillit, dette tar tid, ofte flere år før man kan si at dette er ekte tillit, og ikke bare en beskrivelse av en oppgave, eller en forventning.

Bevares, jeg har bommet jeg også, men da må man ta ett steg tilbake og reflektere over hvorfor bommet jeg her? Hva må jeg fikse hos meg selv, og er det løsbart? Bør jeg bare steppe ned og gi oppgaven til noen som er flinkere? Det kalles selvledelse, og er en krevende prosess der man leter etter selvinnsikt, og det man finner er jo ikke bestandig like vakkert, men det må ikke skyves under teppet.

I de forskjellige uttalelsene som nå fremkommer så snakkes det som om tillit er en handelsvare, eller en gave som kan gis og tas. Ekte tillit kan helt fint overleve ett tillitsbrudd, om det finnes en gjensidig forståelse på hvorfor det ble slik. Men det er ikke det som omtales mellom linjene fra ledelsen i kommunen. Det er mistillit som uttrykkes, mistillit er ikke det samme som fravær av tillit, det er ikke å starte på 0, da starter du med minus på kontoen. Å gå fra mistillit til tillit er en helt annen oppgave. Å gjenvinne tillit handler om å legge seg flat, komme med en uforbeholden unnskyldning, få alt på bordet og sette seg ned og snakke ut om ting, kanskje det var en misforståelse, en fristelse, ett øyeblikks svakhet, være åpen. Det handler om å kjenne sine indre demoner, og å få folk til å stole på deg til tross av dine svakheter.. Men da må tilliten ha vært der i utgangspunktet, den som det tar år å oppnå, den som oppstår når man har stått i lag i kampen, i opp og nedturer. Det tar lang tid, da kan man ikke hoppe fra jobb til jobb hver gang det blir litt varmt under føttene, da må man stå i det med rak rygg, sammen med de du er leder for, være ett forbilde, en rollemodell som blir vist tillit på tross av sine svakheter.

Da må du vite at lederen både er foran deg og viser vei, men at du også har han i ryggen og hjelper på i motbakker. Der bommer også ordfører, i stedet for å legge seg flat i omtalen av sine egne eskapader med reiseregninger så kastes det skyld i alle retninger. Absolutt alle som har levert reiseregninger vet at det kan være en krevende sak, derfor er plikten til å dokumentere så firkantet. Da kan man ikke kaste skyld på de som skal godkjenne, attestere, anvise, utbetale, eller alle andre merkelige prosesser som ikke henger på greip for oss vanlige dødelige som jobber i det private.

Ansvaret ligger hos dem som skriver reiseregningen, ferdig med det. At ingen har oppdaget at det er feil forandrer ikke på det. Da legger man seg flat, tar skylden med rak rygg, enten den er bevisst eller ikke. Så kan man heller be om unnskyldning til dem som har stolt på at du faktisk har hatt forventet kunnskap, eller rent mel i posen, når de har gått i baret og attestert, anvist, godkjent, utbetalt, eller what not. Det er lederskap.

Så ja tillit kan gjenvinnes, men da må den ha vært der i utgangspunktet. Om det er tilfelle her, det vet kun de involverte.

Kjell Olsen, evig student, med ledelse som spesialfelt