Herold

I kronikken «Når skolen blir for mye: litt mindre worry, litt mer happy», publisert i Moss Avis 30. april, foreslår Høyre-politiker Elena Rosnes mindfulness og stressmestring som svar på økende skolefravær og skolevegring. Intensjonen er god. Men når seksåringer strever i møte med skolen, er det grunn til å stille spørsmålet: Hvorfor har vi laget en skole som små barn må lære stressmestringsteknikker for å holde ut?

Når voksne blir stresset på jobb, snakker vi om arbeidsmiljø. Vi driver med lederutvikling og arbeidsmiljøtiltak. Når barn blir stresset på skolen, snakker vi om å lære dem mestringsstrategier.

Stress hos små barn er ikke et symptom på ferdighetsmangel. Det er et varselsignal. De fleste førsteklassinger er ikke mentalt konstruert for lange dager med stillesitting, abstrakte krav og tidlig prestasjonspress. Når svaret blir mindfulness og mentale teknikker, flyttes ansvaret pent og effektivt fra systemet til barnet- Skolen er som den er – nå må du lære deg å håndtere den!

Psykolog og professor Ole Jacob Madsen advarer mot psykologiseringen av skolen. I stedet for å endre tempo, rammer og krav, gjør vi barns reaksjoner til indre problemer som systemet må løse. I arbeidet med Skolevegringsmysterietbeskriver han skolevegring som en beskyttelsesrespons. Når barn ikke orker skolen, er det ofte fordi den faktisk er for mye.

Da hjelper det lite med litt mer «happy». Se for øvrig en tidligere artikkel - Debatt, Leserbrev \| Skolevegring er kanskje en adekvat respons på et reformtrett system.

Kunnskapsministeren legger selv til grunn at norsk skole har blitt for teoritung, stillesittende og lite motiverende. Regjeringens plan for en mer praktisk skole skal nettopp gi mer læring, bedre trivsel og mindre fravær – gjennom mer praktisk undervisning, mer aktivitet og mer variasjon.

Når regjeringen sier at skolen må endres for at elevene skal trives og lære bedre, er det vanskelig å forstå hvorfor svaret for de yngste samtidig skal være at de må rustes mentalt til å tåle den samme skolen.

Det finnes også andre måter å møte dette på. I montessoripedagogikken brukes de første skoleårene nettopp til å observere barna grundig: hva de mestrer, hva de strever med, og hva slags rammer de trenger for videre utvikling. Poenget er ikke å lære barn å regulere seg bort fra ubehag, men å forme undervisningen etter barnets utviklingsnivå før kravene skrus til.

I stedet for å spørre hvordan barnet kan tåle mer skole, spør montessoripedagogikken hvordan skolen kan bli mer nivåtilpasset barnet. Det er et ganske annet utgangspunkt enn å møte seksåringers stress med mentale teknikker.

Mindfulness kan fungere for voksne. Kanskje for eldre elever også. Men i småskolen er det ikke et nøytralt tillegg. Det er et politisk valg. Det signaliserer at belastningen er akseptabel, og at barnet må justeres.

Små barn trenger ikke flere teknikker. De trenger mer lek, mer bevegelse, mer praktisk læring og tryggere rammer. Kort sagt: en skole som faktisk er laget for barn hvor de kan trives og få utviklet talent og personlighet.

Når skolen blir for mye for seksåringer, er det ikke barna som må endre seg. Her har vi foreldre og skolene en diskusjon å ta, og en jobb å gjøre. Og ikke minst politikerne, som må sørge for rammer, mindre detaljstyring og styringpress.