Herold

Hvis dommen i idrettsledersaken ikke ankes, er saken juridisk sett over, men for de fornærmede finnes det ingen slik sluttdato.

Mest preget av overgrepene til idrettslederen fra Lyngdal, er trolig en mann i slutten av 20-årene fra et sted på Østlandet. Han avga sitt vitnemål i Farsund tingrett i mars.

Jeg tror alle vi som hørte og så hans forklaring, vil ha den unge mannen med oss for alltid. Kanskje mest av alt fordi han så tydelig ga uttrykk for at han ikke tror han blir bedre av plagene overgrepene og truslene fra idrettslederen påførte ham.

En glad gutt som elsket sin far

Som barn var han en glad gutt som særlig elsket sin far. Et forbilde han var villig til å gjøre alt for å beskytte.

Faren var med ham i ett og alt, og allerede som 13-åring visste han med seg selv at han var spesielt heldig som hadde en slik pappa. Denne våren syklet han ofte til en gård i nærheten for å besøke sin beste venn. Gården var et eldorado for lek og utfoldelse.

På forsommeren dukket det opp en ung mann på nabogården, hyret inn for å hjelpe til med gårdsarbeidet. Den 19 år gamle mannen investerte raskt mye tid og krefter i gutten. Han tok ham med på turer og aktiviteter. Alle så at den kvikke gutten blomstret i samværet med 19-åringen.

Det skulle endre seg brått.

På andre siden av sommeren begikk 19-åringen det første seksuelle overgrepet mot han. Det skulle bli flere. Overgrepene skulle vedvare i mer enn ett år. Anslått av den unge mannen selv til et sted mellom 30 og 50 ganger. Overgrep som er erkjent av den tiltalte og som han nå er dømt for.

Trusselbildet som etset seg inn

Hovedårsaken til at overgrepene pågikk så lenge, var svært alvorlige trusler som den tiltalte idrettslederen framsatte. Ikke mot gutten selv, men mot det mest dyrebare han hadde:

Faren hans.

Trusler den tiltalte idrettslederen benektet at han har framsatt, men som den unge mannen beskrev med absolutt troverdighet i retten. Nå har dommen falt. Han ble selvfølgelig trodd.

På bakgrunn av de konkrete truslene, var dette han som guttunge så for seg:

Jeg så for meg at to store menn fra (navn på motorsykkelklubb) som fører fare min inn i et industribygg, hvor han ble satt i en rusten stol og bundet fast, hvor de deretter boret hull i kneet hans og helte syre nedi.»

Som barn trodde han på truslene. Det gjør han den dag i dag. Det var en redd ung mann som satt i vitneboksen med tiltalte på et tilstøtende rom bevoktet av to polititjenestemenn utenfor.

«Han sa han hadde kontakter i (navn på MC-klubb) og at han drev med torpedovirksomhet. Jeg trodde på ham.»

Noen dager etter tiltalte også truet foreldrene hans, sa den unge mannen dette om hva tiltalte da meldte tilbake til ham:

«Faren din skal faen meg bare passe seg, og at han kjente folk i (navn på motorsykkelklubb). Det skal ikke mange tusenlappene til for at de boret hull i knærne til folk og heller syre i.»

Så sier han det mest hjerteskjærende:

«Jeg følte jeg var den eneste som kunne redde faren. Hver gang jeg gjorde eller sa noe tiltalte ikke likte, følte jeg at jeg satte livet til faren min i fare.»

Og når skolen eller en nabo spurte hva som var galt, følte han at han måtte kaste begge foreldrene under bussen.

«Jeg sa at det ikke var noe galt. Jeg prøvde å legge skylden på foreldrene mine for at jeg var lei meg og deprimert»

Et svik mot foreldrene som føles uendelig tungt, men han måtte beskytte faren. Ingenting var viktigere enn det.

Invalidiserende angst

Truslene og overgrepene satte den unge gutten i konstant utrygghet. Han har ikke klart å ta seg ut av den tilstanden. Truslene oppleves like reelle i dag. Ikke bare det, de psykologiske plagene har tiltatt med årene.

Alt kan ifølge psykolograpporter tilbakeføres til overgrepene. Heldigvis har han sterke relasjoner til familie, som også inkluderer kjæreste og barn, men dagliglivet er preget av invalidiserende angst. Den glade gutten han én gang var, er erstattet av en mann som holder seg for seg selv og kalkulerer inn risiko i alt han gjør. Til tross for de store belastningene han har som følge av overgrepene, er den unge mannen i 100 prosent jobb.

At tiltalte var pågrepet og siktet, ga ham ingen glede. Grunnen til at han sitter i tingretten skyldes at han føler på et ansvar for de 39 andre guttene som er med i tiltalen. For ham personlig åpner bare saken en ny risiko han må forholde seg til.

Hans historie er tung dokumentasjon for hvilken enorm, negativ effekt seksuelle overgrep har på barn. Denne kunnskapen må vi bruke. Vi må kreve politiattester, vi må utvise årvåkenhet overfor voksne som forsøker å innynde seg hos barn, og vi må aldri sove på post når barn endrer atferd.

At barn sier fra av seg selv, kan vi ikke regne med. Det viser forskning, og det ble til fulle dokumentert i straffesaken mot idrettslederen fra Lyngdal.

Før han kom i retten, hadde den unge mannen nesten ikke delt sin historie med noen. Det tok åtte år før han fortalte litt.

Han ble identifisert gjennom politiets gjennomgang av idrettslederens enorme fotoarkiv. Hadde det ikke vært for politiet brukte store ressurser på bildeidentifikasjon, ville hans historie aldri blitt en del av etterforskning og tiltale.

Statsadvokaten i nøkkelrolle

Rettssakens mest kritiske øyeblikk oppsto da også da han skulle forklare seg. Alt holdt på å stoppe opp.

«Det er veldig vanskelig å snakke om dette. Det sitter veldig langt inne. Jeg har aldri snakket om dette med noen før nå. Jeg har båret på dette i ti år, og det er som om hele kroppen strittet imot da jeg skulle hit i dag.»

At han klarte å forklare seg, skyldes at rettens administrator, tingrettsdommer Hilde Kjeksrud, og statsadvokat Beate Rullestad-Jansen, opererte som et kyndig og empatisk team som skånsomt klarte å dytte ham i gang.

Her må jeg særlig framheve statsadvokat Rullestad-Jansen. Jeg vet hvor vanskelig det er å få folk til å snakke, særlig når skam er en del av samtalen. Statsadvokaten gjorde en forbilledlig jobb med å forvandle rettssalen til et sikkert sted, ikke bare for denne unge mannen, men for alle de fornærmede hun eksaminerte.

Gjennom at de fornærmede ble behandlet med en sterkt tilstedeværende respekt og empati, fungerte rettssystemet også som en arena for oppreising for de fornærmede i en sak hvor det aldri var tvil om at tiltalte ville bli dømt til en lang fengselsstraff.

Høy profesjonalitet

At politiet identifiserte den unge mannen gjennom idrettslederens enorme bildemateriale, og at politimannen som gjorde funnet, var til stede i retten under den unge mannens vitnemål, vitner om profesjonalitet og dedikasjon.

Noe hele etterforskningen er preget av. Agder politidistrikt viste en sterk evne til tilslag da de pågrep idrettslederen 16. august 2024. Tilslaget ble etterfulgt av etterforskning på høyt nivå.

Helt i tråd med hva Riksadvokaten har sagt om at etterforskning av vold og seksuelle overgrep mot barn skal være et særlig høyt prioritert område, preget av lav terskel for å starte etterforskning, grundighet og rask framdrift.

Rettsstaten har virkelig gjort jobben sin i denne saken, men for den unge mannen tar ikke saken slutt ved at idrettslederen dømmes.

Han har fått en «dom» han oppfatter som livsvarig.