«De spiser av skogene mine»
Dette er første linje i diktet «Landskap med gravemaskiner» som Rolf Jakobsen fra Hamar skreiv i 1954. Han framstiller skogsmaskinene som store dyr som sultent «tygger blåklokkene om til asfalt» med «en diger kjeft og en rumlende mage.»
Skogene våre har alltid vært der, som en uendelig verdi vi har kunne høste av, en sikkerhet vi har hatt i bakhånd. Byggematerialer, ved, jaktterreng, bærplukking og friluftsliv.
Og de er der enda, men i NRK Innlandet 2. mars hevdet skogforskere fra NIBIO at vi i Innlandet og Østlandet hogger mer skog enn vi fornyer for tida.
Det er høye tømmerpriser i Europa fordi de ikke får tømmer fra Russland. Da er det fristende for norske skogeiere å hogge og selge for å utnytte de gode prisene.
Dette bekymrer mange av flere grunner:
Skogen i Norge er en del av det nordlige barskogbeltet. Det dekker hele den nordlige kloden, og lagrer mer CO2 pr. kubikk enn annen skog, f.eks. regnskogen.
Når vi feller trærne på et stort område, så har det konsekvenser for dyre-, fugle- og planteliv, men det øker også faren for jord- og steinras. Trerøtter holder jordbunnen på plass.
Når alle trærne felles på et område samtidig, så blir ingen trær riktig gamle lenger. Og gamle trær trenger vi av flere grunner:– vi trenger furu og gran som er minst 150 år gamle for å kunne bygge nye, varige hus, og for å restaurere gamle.– gamle trær tåler angrep av sopp og råte bedre enn yngre trær, fordi de er sjølimpregnerte av egen harpiks.– gammelt tømmer har stor dimensjon, og kraftig tømmer isolerer hus bedre enn smale stokker.– gammelt tømmer lagrer mer CO2 enn yngre trær, også i røttene under bakken.– skog er ikke bare trær, det er et samspill med alle organismer, bygd opp gjennom lang tid.
Staten har satt av 500 mill. hvert år i 30 år framover til å restaurere kirkene våre. Hvor skal håndverkerne finne tømmeret til dette hvis trærne hogges når de er bare 60–70 år gamle?
Hvordan skal vi forvalte skogene våre, så vi sikrer at kommende generasjoner også får nytte og glede av den?
I Gudbrandsdalen har vi prosjektet Skogsatsing i Midt- og Nord-Gudbrandsdalen. Det ledes av Hallvard Helland og ett av målene er å få skogeiere interesserte i å drive skogen, slik at noen trær får stå i 150–200 år, som en «bank» til de som kommer etter oss.
– Ved bevisst skjøtsel av skogområder med mål om å dyrke trær med riktig kvalitet for framtida, så kan skogeieren ta en mye høyere pris pr. tre, enn ved flatehogst.
– Det er også en ønsket politikk fra myndighetene om mere lukket hogst, også kalt plukkhogst, men dette må settes i et system, og man må føre en god og forståelig argumentasjon for at dette gir en annen kvalitet og en høyere pris, sier Helland.
Og kundene finnes! Materialbank på rot er på ønskelista til Riksantikvaren, til Kulturminnefondet og blant mange bedrifter som vil restaurere bygninger og bygge nye, varige hus for framtida.
På Hjerleid, Dovre har fire bedrifter, med støtte fra Innovasjon Norge, gått sammen med skogeier, skogallmenning og prosjektet Skogsatsing ... for å sikre tilgang til kvalitetsvirke fra skogen, via saga og fram til materiallageret. Der vil vi finne trevirke til reisverk, laft, møbler, kledning, listverk, treskjæring m.m.
Vi er mange som ønsker å sikre oss materialer for framtida, så vi oppfordrer skogeierne og skogeierforeningene til å ta denne utfordringa nå: sett av skog til materialbank på rot i samarbeid med de offentlige kulturvernmyndighetene, før de siste store trærne er «spist av skogsmaskinene»!