Herold

Kjære Arne Sekkelsten

Takk for et ærlig og viktig innlegg om Fredrikstads fall på næringsattraktivitet:

Hvordan vinner Fredrikstad kampen om arbeidsplassene?

Du peker på reelle utfordringer: næringsarealer, saksbehandling, samarbeid med Høgskolen i Østfold, statlige innsigelser og Intercity-forsinkelser. Alt dette betyr noe. Men jeg mener du bommer på det viktigste.

Du skriver at uten tilgjengelige arealer og forutsigbare rammer vil bedrifter velge andre steder. Det er riktig, men ikke lenger tilstrekkelig. For i 2026 er ikke areal den største flaskehalsen. Det er kompetansen. Og hvordan vi utvikler den.

Spør du de unge – eller bare bedriftene? Du inviterer næringslivet til innspillsmøte. Det er bra. Men svarene du får, vil naturlig nok handle om skatt, strøm og infrastruktur. Det er viktige rammevilkår. Men det er ikke det som avgjør hvem som vinner fremover. Det avgjørende spørsmålet er: Hvordan utvikler vi talentene som skal fylle disse arbeidsplassene?

Kompetansen finnes allerede – men utenfor systemet 86 prosent av norske barn og unge spiller dataspill, ifølge Medietilsynets kartlegging. Regjeringsmeldingen «Tid for spill» understøtter dette. Det betyr at store deler av fremtidens arbeidsstyrke allerede trener på:

• samarbeid
• ledelse
• kommunikasjon
• problemløsning

Ikke i klasserommet. Ikke i systemet. Men i digitale fellesskap.

Forskning viser det samme: gaming og e-sport utvikler ferdigheter næringslivet etterspør hver eneste dag. Dette er ikke «bare gaming». Det er praktisk kompetansebygging. Problemet er at vi ikke tar det i bruk.

Fredrikstad trenger et digitalt løft – ikke flere enkelttiltak

Regjeringens egen digitaliseringsstrategi peker i samme retning: mangel på relevant kompetanse er den største barrieren for at næringslivet tar i bruk ny teknologi, inkludert kunstig intelligens. Samtidig mangler vi gode systemer for å fange opp og videreutvikle kompetansen unge allerede bygger i digitale miljøer. Det er nettopp denne broen Fredrikstad nå har en unik mulighet til å bygge.

Vi mangler systemet som kobler det sammen Fredrikstad har folk. Vi har unge. Vi har initiativer. Men vi mangler det som faktisk avgjør: et system som kobler kompetanse til utdanning og arbeid. Du nevner høgskolen – og det er viktig. Men det største frafallet skjer før den tid. Mellom fritid, ungdomsskole og videregående mister vi talentene: noen flytter ut, andre faller utenfor, og mange får aldri synliggjort kompetansen sin. Samtidig etterspør næringslivet nettopp disse ferdighetene.

Muligheten vi overser I Fredrikstad finnes allerede spirer til noe større: E4A, Esportens Hus, og Medieparken Ung. Her utvikler ungdom ferdigheter, ansvar og tilhørighet – i praksis. Men dette skjer fortsatt på siden av systemet. Ikke som en del av det.

Andre steder har forstått hva dette betyr. I Jönköping bygget man over tid et samarbeid mellom kommune, utdanning, næringsliv og frivillighet. Resultatet ble ikke bare DreamHack – men et helt økosystem for kompetanse og verdiskaping.

Et konkret forslag: Digitalt løft Fredrikstad 2030 Du skal i gang med ny næringsplan i 2026. Da har du en mulighet: Å gjøre noe ingen andre i regionen har gjort. Ikke legge inn digital kompetanse som et tillegg, men gjøre det til en bærebjelke.

Her er tre konkrete grep Fredrikstad bør ta:

1. Bygg et digitalt talentløp – Fra ungdomsskole via fritidsarenaer til lærlingplass, jobb eller høyere utdanning.
2. Koble næringsliv og gaming – La lokale bedrifter teste hvordan samarbeid, kommunikasjon og ledelse kan utvikles gjennom digitale arenaer.
3. Tenk kompetanse i all næringsutvikling – Når det argumenteres for arealer og infrastruktur, må det alltid følges av en plan for hvordan mennesker skal utvikles.

Valget Fredrikstad står overfor Du skriver at næringsattraktivitet handler om arbeidsplasser – og arbeidsplasser handler om folk. Det er helt riktig. Men i dag handler folk, særlig de unge, om noe mer: digitale fellesskap, mestring og anerkjennelse. Hvis Fredrikstad fortsetter å tro at arealer er hovedhistorien, risikerer vi å tape kampen om talentene lenge før de blir en del av arbeidsmarkedet.

Dette er ikke en visjon. Det er en mulighet som allerede finnes. Spørsmålet er om vi velger å bygge systemet rundt den – eller fortsetter å se på fra sidelinjen.