Herold

Hvem er de eldre som rammes av kuttene i Alta? De er våre foreldre, besteforeldre og naboer – generasjonen som bygde opp Finnmark etter krigen. Nå trenger de vår hjelp, men blir en salderingspost i budsjettet.

I september 2025 vedtok kommunestyret i Alta å legge ned 35 heldøgns omsorgsplasser og seks avlastningsplasser allerede fra 1. oktober, etter store budsjettoverskridelser i Helse og Omsorg. Det var stor politisk enighet om nødvendigheten av en omstilling – også FrP støttet dette, men stemte istedenfor sitt eget forslag, som innebar å vente til desember.

Naturlig nok vakte vedtaket store protester. Og etter at Altaposten fredag 1. mai (og i papiravisen tirsdag 5. mai) fortalte om den eldre mannen i 90-årene, som fortvilet ønsket en sykehjemsplass for seg selv og sin demenssyke kone – også hun i 90-årene – har debatten blusset opp igjen. Reaksjonene har vært mange og sterke.

Et banalt spørsmål, selvfølgelig – men svært viktig – og dessverre så altfor lett å glemme: Hvem er de, disse eldre menneskene, som så altfor ofte blir en salderingspost i budsjettene når politikerne skal gjøre sine prioriteringer?

De er våre foreldre, svigerforeldre, besteforeldre, oldeforeldre, ektefeller, søsken, naboer, slektninger og venner. De var barn og unge før og under krigen, flyktninger i eget land, og sammen med sine familier vendte de tilbake til et totalt nedbrent fylke, for å bygge det opp igjen og skape et nytt hjem her for seg og sine. For oss. Nå er de i 80- og 90-årene, med sviktende helse, og klarer seg ikke lenger selv. Mer enn noen andre fortjener de vår takknemlighet og respekt. Forstår vi fullt ut hvor mye vi har å takke dem for? Hvor mye vi og samfunnet skylder dem?

Jeg velger å tro det, men vi mennesker er nå gjerne oss selv nærmest, og så lenge vi selv eller våre nærmeste ikke er direkte berørt er det så mye annet som krever vår oppmerksomhet; mange innflytelsesrike interessegrupper med sterke talsmenn og -kvinner som krever å bli hørt og prioritert, mens generasjonen som la grunnlaget for vår velstand ikke akkurat har tradisjon for å klage mest og rope høyest. Snarere vil de vel helst ikke være til bry ...

Så til våre folkevalgte vil jeg gjerne komme med en oppfordring: Neste gang dere diskuterer kommuneøkonomien og det kommer nye forslag om omorganisering og kutt i helse- og sosialbudsjettet, så stopp opp litt og husk at dette bare er et annet ord for nedbemanning. I klartekst betyr det mindre omsorg. Redusert trygghet og livskvalitet for de eldre, altså. Kanskje kan det finnes andre løsninger, som ikke rammer de svakeste og mest sårbare av oss så hardt og nådeløst ...?

Selvfølgelig vil det også koste penger. I likhet med idrettshaller og alle de andre mer eller mindre nødvendige tingene vi bevilger oss. Ingenting er gratis. Og til syvende og sist handler det bare om prioriteringer. Og anstendighet. Eller uanstendighet. Men også den har sin pris ...

Så hva kan gjøres for å bedre den økonomiske situasjonen i kommunen, uten å ramme eldreomsorgen ...? En av tingene som har vært kritisert av svært mange, er den planlagte rivingen av Alta Rådhus. Den erfarne entreprenøren Bjørn Arild Johansen har som kjent karakterisert dette som et vanvittig og helt unødvendig pengesluk; Alta kommune kan spare mange hundre millioner kroner ved å renovere dagens rådhus, og samtidig gi ansatte et godt arbeidsmiljø som vil være innenfor alle lover og forskrifter, har han tidligere uttalt. Og både landskapsarkitekt Anita Veiseth, Peter Maisenhølder (med 55 års erfaring som arkitekt) og mange flere har ment akkurat det samme som Bjørn Arild.

Dette har imidlertid møtt kraftig motstand fra deler av det politiske miljøet: Riv skiten – var det ikke det Alta FrP sa ...? Men tenk om disse svært erfarne fagfolkene har rett? Dersom man kunne spare «bare» la oss si 100 millioner på en renovering, ville jo det bety enormt mye for kommuneøkonomien – og «Gunnar og Elsa», som Altaposten skriver om, kunne kanskje fått den sårt tiltrengte omsorgen de så vel har fortjent.

For en kommune i full økonomisk krise burde jo svaret i så fall gi seg selv, skulle man tro – med mindre man mener at disse fagfolkene ikke vet hva de snakker om, selvfølgelig ...

Et tankekors er det jo at her i Alta og i store deler av Finnmark har vi jo knapt bygninger som er eldre enn 75 år. Men mens man i mange tiår har gått inn for kortsiktig kommunal sparing ved å skjære ned på jevnlig vedlikehold, ønsker altså enkelte nå å «rive skiten», som man kaller 50–60 år gamle bygg, og heller bygge nytt. Til enorme kostnader, selvfølgelig. Og prisen for denne «sparingen» betaler vi nå. Skulle man fulgt denne tankegangen i resten av landet skulle man jo for lengst ha revet både Nidarosdomen og halve Trondheim. Bryggen i Bergen. Store deler av gamle Oslo. Den eldgamle Jugendbyen Ålesund ...

Mange har også nevnt Nye Komsa Skole i denne sammenhengen. Et relevant spørsmål er jo om ikke vedtaket om å bruke 650 millioner på å rive den 50 år gamle skolen, for å bygge en ny gigantskole for 800 elever vil ytterligere forverre den økonomiske situasjonen for Alta kommune ...? Tenk om de som har sikret flertallet i kommunestyret og avvist alle forsøk på å nedskalere denne investeringen noe, kunne lagt partipolitisk prestisje til side – kanskje man da, sammen med andre helt nødvendige sparetiltak, kunne ha avblåst i alle fall store deler av denne totalt uakseptable nedskjæringen i eldreomsorgen i Alta ...?

Når det gjelder Komsa Skole er vel kanskje løpet kjørt, men hvor saken om det gamle rådhuset står i dag vet jeg ikke – det kan kanskje kommunens administrasjon eller noen av våre styrende politikere opplyse oss om? Jeg tror det kan ha stor interesse ... Eldreomsorgen i Alta