Herold

«Dette er matematikk, det har ikke noe med politikk å gjøre». Så enkelt oppsummerer en av Norges fremste eksperter på kommuneøkonomi hvordan kommunenes inntektssystem fungerer.

Det er denne matematikken kommunedirektørene tar utgangspunkt i når de kommer med sine forslag til budsjetter. Det er derfor administrasjonen gang på gang foreslår å legge ned skoler eller barnehager for å fylle opp de som har ledig kapasitet, når de ser at antall barn synker – og dermed også utgiftene statens satser tilsier at kommunen har på å drive tjenester til barn.

Samtidig ser administrasjonen at utgiftene til å drive lovpålagte tjenester innen pleie- og omsorg stadig blir vesentlig høyere enn budsjettert. Og dette før eldrebølgen virkelig slår mot land. De neste 25 åra vil kommunene få opp mot dobbelt så mange innbyggere over 80 år enn i dag.

Kommune-ekspert vet at han provoserer: – Det eneste som ikke er svaret er mer penger

Staten driver på flere områder etter prinsippet om netto utjevning. I det demografiske dilemmaet betyr det at inntektssystemet forutsetter at kommunene nå først flytter de pengene man «sparer» på skoler og barnehager over til pleie og omsorg, og så bidrar staten med resten av økningen i den sektoren. Slikt lar seg beregne, og summen gir det stadig omtalte «omstillingsbehovet» for den enkelte kommune.

Hvis en også tar med tjenestene barnevern, kommunehelse og sosial, er det beregnet at Gjøvik har et samlet omstillingsbehov på 248 millioner det neste tiåret, for å kompensere for endringene i innbyggersammensetningen alene. Tilsvarende tall for Østre Toten er anslått til 74 millioner, og 112 for Vestre Toten. Ifølge samme matrise er endringen i behov til bare grunnskole neste år på 8,4 millioner kroner i Gjøvik, 7,9 millioner i Østre Toten og 6,6 millioner i Vestre Toten.

Smartembed for https://omny.fm/shows/oa-podden/du-vinner-ikke-valg-i-norge-p-ta-tak-i-problemer

Inntektssystemet forventer altså da at kommunen på et eller annet vis flytter disse «sparte» pengene til der behovet øker mest. Og det er pleie og omsorg, der befolkningsendringene i seg selv neste år gir en forventet økning i utgiftsbehovet på 21,4 millioner kroner i Gjøvik, 7,4 millioner i Østre Toten og 10,3 millioner i Vestre Toten.

Dette er matematikken. Så er politikken å finne løsninger. Hvis kommunepolitikerne klarer å finne andre og bedre løsninger enn strukturendringer, er det bra. Men det er vanskelig. Og da er det forståelig å føle seg sviktet av stortingspolitikere og partiorganisasjoner, som verken har politikk som svarer på kommunenes utfordringer eller konsekvensene.

Å krangle om hvem som har «skylda», er bare støy. Vi må få en diskusjon om løsninger – nå.