Tanker om å være eller bli eldre i Bærum og om fremtiden
Hva ville Bærum vært uten de frivillige (les pårørende og pensjonister)? Svaret er enda dårligere enn det kan være i dag.
Skal vi også vare en stund, er det viktig å ta vare på oss. Og når den tid kommer – ei hånd å holde i. Helst av den menneskelige typen.
Pensjonister er ikke en grå masse som bare vil kreve. De vil bare få lov til å yte det de kan. Fasiten er ofte 100 prosent, selv om en lavere deltagelse er mer ønskelig.
Pensjonister skal også ha et liv. De har hatt et liv som ikke alltid var så bra av forskjellige grunner, men ofte har ensomheten vært den mest trofaste følgesvennen.
Ensomheten er grei slik: Den trenger ikke øvre eller nedre grense aldersmessig. Det er komplett uviktig hvor du er på aldersstigen.
Prisen for å kunne glede seg over alt det positive er at hjernen vår blir forvirret. Det er én krig som startes, mens en annen forsøksvis avsluttes. Og det er nesten slik at det er flaut å åpne kjøleskapsdøren når bilder av hungersnød kommer via en skjerm, stor eller liten.
Reels til alle saker
Midt oppi det hele skal den nye menneskeheten utvikles. De kalles roboter. For ikke å skremme folk, eller ikke ligne det de er, nemlig metallmennesker, får de et «ansikt» og en stemme og «attitude» (norsken er ikke helt den samme lenger) som gjør at vi «connecter» bedre.
De kommer i form av kjæledyr også, eller kan man kalle dem for kjæledyr da? Fordelen vil bli at de hverken trenger mat eller bæsjepose.
Trengs engler (helsevesen) etter hvert da? Sykdom kan vel ikke raderes bort. Eller hva tenker man om det? Mens fru Hansen har falt på et gulv, og kanskje har brukket lårhalsen, dør et annet menneske på et enerom.
Kanskje robotene da har tid til å sitte ved sengen hos den døende. Det er jo mest stillhet da uansett.
En hånd å holde i når dag går mot natt … Du vet, den sangen. Hele livet, og meningen med det, kokes ned til en hånd. En hånd, som griper en annen hånd når ferden over dødselven Hades skal krysses. En hånd, som gjør en forskjell, og gjør overgangen lettere.
Det er en forvirret virkelighet vi lever i med hele verden i fanget på én gang. I tillegg skal alle beherske alle inngangsporter til alt i livet fra å skru sammen et Ikea-møbel til å holde tritt med hva Trump, Putin og regjeringen her hjemme til enhver tid tenker.
Hva tenker pensjonister / eldre/syke om det å bli sammenlignet med en tsunami? Er vi redd for alt vi har ødelagt når den trekker seg tilbake?
Bør vi være skamfulle over å være til bry for noen fordi vi har levd, eller stolte over at vi har klart oss mot alle odds?
Dette er det samfunnet rundt oss som til enhver tid bestemmer. Det hjelper lite for selvfølelsen når et mantra sier: Alle må ut i arbeid! Alle må bidra!
Trenger ikke roboter stell, da? Litt oljeskift i ny og ne? Skifte en utslitt skrue? Lading av batterier? Redd for å havne på søppeldynga fordi det kan bli for mye å skifte ut?
Ikke vet jeg, men det vet jeg: Vi blir eldre, om vi er heldige og får lov til det, og selv om prosenten eldre kan bidra med er liten, så er det en prosent.
Takk til seniorsentrene
Blir teknologi en sovepute eller en forkledd unnskyldning for ikke å få i gang sykehusplasser?