Herold

Da min venns datter fylte ett år, plantet foreldrene et eiketre til henne. Det samme gjorde de for hennes lillesøster. Barna finner stor glede i å se trærne vokse, og jeg antar det er en viss konkurranse mellom dem om hvilket tre som blir finest/størst.

Jeg har i en tid reflektert mer og mer over hvor omtenksom, men ikke minst viktig, denne tilsynelatende enkle gesten er.

For trær gagner ikke bare dem som eier dem. De gagner alle som går forbi med et vakkert skue.

Trær er vitenskapelig bevist å være bra for vår mentale helse. De gir skygge for unge og gamle under våre stadig varmere somre. De er hjem til våre bevingede venner som med vakker fuglesang vekker oss daglig. De gagner også det vi ikke kan se: essensielle økosystemer som vi er helt avhengig av.

Å plante et tre er også en form for vennlighet overfor fremtiden. De fleste trær, hvis de får stå i fred, overlever oss. De strekker ut grenene sine i flere tiår slik at barn, barnebarn og, hvis du er heldig, oldebarn kan klatre og svinge seg i dem.

Man kan ikke hugge ned friske unge trær midt i en klimakrise

I det siste har jeg begynt å se etter nyplantede trær i nærheten av meg. Dessverre ser jeg svært få. Det jeg derimot ser, bekymringsfullt nok, er trær som hugges ned, busker som skades brutalt og ødelagte hekker.

Snart starter også knurringen fra gressklipperne. Plener vil som vanlig bli snauklippet, noe som dreper blomster og begrenser bier i deres livgivende pollineringsarbeid.

Noe vedlikehold er selvsagt nødvendig. Å eksempelvis avverge et døende tre fra å falle på en kraftledning gir mening. Likevel er det dessverre skremmende å se hvordan Østerås (der jeg bor), Eiksmarka, Bekkestua, Fornebu og områdene utover gjenspeiler den globale ødeleggelsen av naturen, bare i miniatyr.

Jeg er heldig som bor i et sameie/borettslag som støtter planting og vern av grøntområder. Det er dessverre ikke typisk.

En bekymringsmelding om insektmangfold

Naturkrisen med tap av biologisk mangfold skjer snikende. Tre for tre, kutt for kutt, klipp for klipp. Slik smyger det dramatiske tapet av natur seg innpå oss.

Og jeg ser det tydelig: Jeg kommer fra et land som er blant de verste når det kommer til naturødeleggelse i Europa (Irland), og jeg bor i et annet (Norge). Tragisk nok renner tiden ut, og for å parafrasere Joni Mitchell, vi visste ikke hva vi hadde før det ble borte.

I dag er én av tre bie-, sommerfugl- og svevefluearter i EU i ferd med å forsvinne (European Research Executive Agency). I Norge er rundt 40 prosent av hekkefuglene i fare for å forsvinne fra norsk natur (NTNU).

Her hjemme, i perioden 2015 til 2023, gikk naturområder på størrelse med 140 fotballbaner tapt i Bærum (Bærum kommune).

Gir tallene deg angst? Meg også.

Selv om denne statistikken burde holde oss våkne om natten, kan den også inspirere til å spørre oss selv: «Hva kan vi gjøre?».

Ok, hva kan vi gjøre?

Ærlig talt, det enkleste og mest effektive vi kan gjøre er ingenting. Nada. Zilch. Niente.

Ikke klipp gresset. Eventuelt, klipp mindre av det. La det treet stå, selv om det betyr en time mindre sol. La busken bli stor og blomstre (hvis du må klippe den, stuss heller enn snauklipp). Og kanskje, bare denne gangen, la den elektriske sagen stå i garasjen.

Fordi, hva om …?

Hva om vi blir menneskene som gjorde Bærum grønnere? Hva om vi lot det blomstre mer med markblomster, mer livlig med fuglesang, mer summende med bier, mer skyggefullt med trær, mer fruktig med busker og mer blomstrende med liv?

For en mulighet vi har. For en arv det vil være.

Sitat Fallon

Tor ba om at grøftekanter skal få stå i fred – fikk enorm respons

Reels til alle saker