Herold

Nå er fødestua i Brønnøysund stengt. Ikke fordi noen har bestemt at kvinner i Brønnøy og Helgeland ikke fortjener et trygt fødetilbud, men fordi det mangler jordmødre. Det er et faktum. Men det er ikke hele sannheten.

Norge mangler mer enn 250 jordmødre på fødeavdelingene. Det har vært varslet i over ti år. Helseministeren er selvsagt kjent med utfordringen, men lite som tyder på at alvoret har sunket inn, vises over tid. Resultatet ser vi nå, denne gangen rett i ansiktet på folk i Brønnøy. Situasjonen viser en reaktiv holdning fra regjeringen til kjente utfordringer heller enn en proaktiv.

Det er ikke holdbart.

Vi må satse stort på utdanningssiden! I mellomtiden finnes det faktisk jordmødre som kan dra lasset til vi får på plass stor nok satsing til å oppleve effekten av det. Norge har også en nasjonal rammeavtale for rekruttering av helsepersonell fra utlandet. Men muligheter som ikke forenkles nok til å utnyttes, hjelper svært lite. Selv som overgangsløsning.

Av Norges seks sommerstengte fødeavdelinger i fjor lå fem i Nord-Norge. Vi ser et mønster. Det er distriktene som betaler prisen. Det er kvinner i værutsatte områder med lange avstander som tvinges til å sette seg i bilen når systemet svikter. Dette er ikke en uforutsett krise. Det er konsekvensen av manglende prioritering. Erfaring viser at jo lenger reisevei, jo større risiko for komplikasjoner.

Vi kan ikke være kjent med at lenge varslede utfordringer fremdeles står uløst med risiko for våre mest sårbare grupper. Her må regjeringen, helseforetakene og kommunene samkjøre slik at insentivene for å velge de yrkesgruppene vi sliter med, kommer over tippepunktet. Det må være insentiver som monner i form av ytelser og arbeidsforhold. Utdanning på helsefeltet må storsatses på, uavhengig av elevtall og være desentralisert ut i alle fylkene. Spesielt der utfordringene er størst.

Om det koster mer så får det koste mer. Alternativet er ikke farbar vei.

Det må en helhetlig strategi til, med virkemidler, samhandling mellom alle forvaltningsnivå, som munner ut i en forpliktende løsningsmodell med tidsplan for implementering. Vil ikke regjeringen gjøre mer enn utrede og levere halvgode smådrypp inn mot et massivt utfordringsbilde, blir det opp til Stortinget. God styring handler om hvordan man løser faktiske utfordringer til det beste for de som har valgt oss inn.

Fra 20. mars i år stengte dørene for fødende i Brønnøy. Ikke fordi behovet er borte, men fordi systemet har feilet.

Det kan vi gjøre noe med!

Det som skjer i Brønnøy er en del av et velkjent nasjonalt utfordringsbilde. Så kanskje Brønnøy kan være brohodet der vi stanser og reverserer denne utviklingen med handling?