Herold

Statsforvalterens rigide tolkning av nullvekstmålet gjør det vanskeligere å oppnå målet.

*Statsforvalteren skriver i Nordnorsk debatt at Tromsø trenger en «forutsigbar og fremtidsrettet kommuneplan». Det er de fleste enige om. Men når Statsforvalteren bruker nullvekstmålet til å fremme en omfattende innsigelse mot Tromsøs KPA (kommuneplanens arealdel) for 2025–2036, gjør han planen både mindre forutsigbar og mindre fremtidsrettet. *

*Det skyldes *særlig følgende forhold: Statsforvalteren forsøker å binde en tolvårig kommuneplan til transportmål i en byvekstavtale som bare gjelder i åtte år.

Det er en planfaglig selvmotsigelse og det skaper unødig rigiditet i en tid hvor Tromsø trenger fleksibilitet og gjennomførbare løsninger.

Tromsø trenger en forutsigbar og fremtidsrettet kommuneplan

Kan en plan fram til 2036 styres av mål som bare gjelder til 2032? En kommuneplan skal være langsiktig og robust. Den skal styre boligbygging, arealbruk, skoler, barnehager, kollektivutvikling, næringsutvikling og bevaring av natur. Slike planer må tåle skiftende rammer og nye behov.

Byvekstavtalen er derimot et midlertidig transportpolitisk virkemiddel som løper fram til 2032, ikke 2036. Likevel legger Statsforvalteren opp til at hele KPA må underordnes et nullvekstmål som kanskje ikke eksisterer i siste del av planperioden. Slik låses Tromsø sin utvikling til rammer som kun er garantert de første åtte årene.

*Nullvekstmålet *i bypakken er definert som null vekst i persontransport med bil. Det sier ikke noe om utslipp eller mindre utslipp fra bil. Målet er forhandlet fram politisk og kan og bør endres i en eventuell ny avtale etter 2032. Nasjonal transportpolitikk, klimamål, finansiering av kollektiv samt byvekstavtalenes innretning er i stadig endring. Derfor er det faglig uforsvarlig å late som om rammene fram til 2036 er identiske med dagens rammer fram til 2032.

*Når Statsforvalteren *binder hele planen opp mot et midlertidig virkemiddel, skaper han ikke bare forutsigbarhet, men også usikkerhet.

Det mest paradoksale er at Statsforvalterens rigide tolkning av nullvekstmålet gjør det vanskeligere å oppnå målet. Tromsø trenger flere boliger og det raskt. Mangelen på boliger gir avsindig høye priser og gjør det nesten umulig å rekruttere folk til helse, skole og næringsliv. Vi ser at flere presses ut av byen og inn i lengre pendlingsmønstre. Det gir mer bilbruk, ikke mindre.

For å redusere biltrafikken må folk bo der man kan gå, sykle og ta buss. Det krever at disse områdene faktisk kan utvikles. En kommuneplan som ikke åpner for tilstrekkelig boligvekst, risikerer å undergrave målsettingen som Statsforvalteren ønsker å beskytte. Derfor kan ikke nullvekst nås i en by som stenges inne i et planregime der utvikling blokkeres.

Tromsø trenger fleksibilitet, ikke fireårige bindinger i en tolvårig plan. En god kommuneplan bygger inn fleksibilitet og scenariotenkning. Den tar høyde for endrede rammevilkår og muligheten for å justere kursen når avtaler og politiske mål endrer seg. Statsforvalteren gjør det motsatte. Han behandler et midlertidig mål som et absolutt krav for hele perioden fram til 2036. Dette er ikke god styring. Det hindrer Tromsø i å møte framtidas boligbehov, tjenestebehov og klimamål.

Tromsø trenger er en kommuneplan som balanserer transportmål, miljøhensyn og byutvikling. Det får vi ikke dersom planen låses fast til et mål som bare gjelder i to tredjedeler av perioden. Nullvekstmålet må være et verktøy, ikke et fireårig veto over en tolvårig kommuneplan.

Statsforvalteren stopper utviklingen i Tromsø

Når staten styrer Tromsø fra skrivebordet i Vadsø

Når Statsforvalteren blir en brems for Tromsø

Staten forsinker boligbyggingen