Herold

Fra «sjokktall om rus» til rystende historier fra Tollåsenga – bilder av raserte kommunale boliger i Kristiansund har vakt reaksjoner over hele landet.

Det er forståelig at man vil skape innsikt, men det kan også være verdt å vurdere hvordan bildene påvirker tilliten til tjenestene. Er dette måten man ønsker å framstille Kristiansund som et forlokkende sted å bo eller investere faglig kompetanse i?

Et sentralt poeng er nettopp at dette ikke bare gjelder Kristiansund. Kommuner over hele landet står i en situasjon der behovene øker, mens statlige midler ikke følger med.

Mediedekningen stigmatiserer

Som psykolog tenker jeg det er slående hvor lite det snakkes om det mest åpenbare: At både forholdene som beskrives i Tollåsenga og raserte boliger er symptomer på at beboerne ikke får hjelpen de trenger.

Når en bolig framstår ødelagt, er det sjeldent uttrykk for at personen «ikke bryr seg». Det er et uttrykk for at personen bak døren står i en livssituasjon som krever langt mer enn en ny dørkarm.

Likevel handler mye av mediedekningen om byggtekniske hensyn og økonomiske kostnader. Slik vinkling risikerer å stigmatisere beboerne – som om de er årsaken til kommunens utfordringer, heller enn mennesker som selv rammes av manglende kapasitet og finansiering i tjenestene.

Det henvises til at Kristiansund har høye tall for en liten by. Logikken synes å være at høyere tall bør utløse høyere finansiering. Samtidig har byens fagmiljø et selvstendig ansvar for å vurdere om deler av forklaringen til de høye tallene kan ligge i kommunens egne forhold.

Flere har lykkes

Utfordringene er ikke unike for byen. Når vi har så mye kunnskap om hva som forebygger psykiske helseplager, rusproblematikk og tvangsdommer, hva er det da som gjør at Kristiansund ikke lykkes med å bygge disse tjenestene?

Underfinansiering av psykisk helse får konsekvenser langt utenfor behandlingsrommet. De blir synlige i hjemmene og i nyhetsbildet. I stedet for å fokusere på skadene bør vi spørre oss hvilke tjenester som kunne forhindret dem, og hvordan kommunene kan få tilgang til ressurser som faktisk trengs.

Her finnes det muligheter. Flere kommuner har lykkes med å hente inn forskingsmidler og tilskudd ved å teste ut nye modeller for oppfølging og tverrfaglig samarbeid. Det handler ikke nødvendigvis om å skape noe helt nytt, men om å åpne for nye måter å tenke på.

Av og til handler det heller ikke om manglende økonomi, men om manglende strategisk ressursbruk.

For å nevne et eksempel fra eget fagfelt: Tross et nasjonalt lovverk som skal sikre likeverdige tjenester, er forskjellene mellom kommuner så store at mange med autismediagnoser ser seg nødt til å flytte fra hjemkommunen for å få et forsvarlig tilbud. Økonomi forklarer ikke alt når selv tiltak som ikke koster noe likevel uteblir.

Fra murpuss til menneskeverd

Analyser peker videre på at mange kommunale forskjeller i tjenestetilbud ikke bunner i økonomi, men i ulike nivåer av kunnskap og forståelse. Politiske prioriteringer spiller også en avgjørende rolle.

Kristiansunds utfordringer handler ikke om raserte boliger. De handler om mennesker som trenger hjelp som treffer, og systemer som trenger finansiering og kunnskap til å gi den.

Kommunen kommer ikke videre av å dokumentere problemer alene, vi må også vise vilje til å prøve nye løsninger. Skal vi møte innbyggernes behov på en bærekraftig måte, må vi løfte blikket fra murpuss til menneskeverd og tenke nytt – sammen.

Referanser:

https://www.tk.no/fikk-sjokktall-pa-rus-voldsomt-mye-for-en-liten-by/s/5-51-1842941

https://www.tk.no/rystende-historier-fra-tollasenga-hele-omradet-burde-vart-brent-ned/s/5-51-1848857

https://www.fhi.no/he/fr/temautgave-2026-viktigste-folkehelseutfordringene/

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-1/id2689221/?ch=3

https://www.unicef.no/nyheter/barns-rettigheter/oppfyller-ikke-barns-lovpalagte-tjenester