Herold

Da Gry Fuglestveit uttalte at jordmoravtalen med Tinn «styrker begge kommuner», ble det presentert som et naturlig og positivt samarbeid. Formuleringen er gjenkjennelig: samarbeid, robusthet, framtid. Problemet er at den ikke beskriver virkeligheten.

For det Notodden nå har sagt ja til, er ikke en styrking av en tjeneste. Det er å tre inn i en situasjon der en tidligere fungerende beredskap er brutt opp, der ansvarsforholdene er uklare, og der det som gjenstår i praksis er et system som ikke henger sammen.

For å forstå hva Notodden faktisk har sagt ja til, må man starte med hvordan dette fungerte før.

I Tinn har det i mange år eksistert en ordning som var tilpasset geografi, avstander og reelle behov. En jordmor var i døgnkontinuerlig beredskap. Den samme jordmoren fulgte gravide gjennom svangerskapet, møtte dem ved behov og rykket ut når situasjonen krevde det. Samhandlingen mellom kommunen og Sykehuset Telemark HF var tett, men for den gravide fremstod tjenesten som én helhet. Det var ikke viktig hvem som betalte hvilken del av regningen. Det som betydde noe, var at det fantes en jordmor tilgjengelig – hele døgnet.

Dette er nå erstattet av en modell der den kontinuerlige beredskapen er fjernet og delt opp i mindre biter. Den nye løsningen innebærer i praksis at det tilbys et begrenset antall timer med fysisk tilstedeværelse per uke, mens resten av tiden står uten lokal jordmor og uten en reell beredskap.

Det er også viktig å forstå at denne utviklingen ikke har skjedd over natten. Allerede fra 2022 begynte Sykehuset Telemark HF å arbeide for en omlegging av følgetjenesten. Det ble forsøkt å knytte Tinn til en jordmorvakt i Vest-Telemark, organisert gjennom Vinje. Dette ble stoppet politisk. Begrunnelsen var enkel og faglig vurdert: avstandene er for store, ansvarsområdet blir for omfattende, og beredskapen vil bli uforsvarlig.

Det som ikke ble gjort, var å rydde opp i konsekvensene av dette avslaget.

Det er i dette tomrommet Notodden nå har gått inn. Avtalen som er vedtatt fremstår som en administrativ løsning på en kommunal oppgave, men den er i realiteten koblet til en langt større problemstilling: hva skjer når følgetjenesten svekkes eller forsvinner, og hvem sitter igjen med ansvaret?

Dette spørsmålet er fortsatt ubesvart.

Notodden-politikerne sa ja til jordmorsamarbeid med Tinn

For Tinn er ikke en kommune med korte avstander og enkle transportforhold. Reisetiden til fødeavdeling overstiger det som nasjonalt anses som grensen for når følgetjeneste skal være tilgjengelig (90 minutter). Topografien er krevende, værforholdene kan være utfordrende store deler av året, og avstandene gjør at en fødsel raskt kan utvikle seg til en akutt situasjon under transport. Det er nettopp disse forholdene som har begrunnet behovet for en døgnkontinuerlig tjeneste.

Når denne tjenesten erstattes av en løsning der en jordmor er fysisk til stede noen få timer i uka, oppstår det et åpenbart gap mellom behov og tilbud. Dette gapet fylles ikke av gode intensjoner eller samarbeidsavtaler.

Det som nå ligger i avtalen, reiser et grunnleggende spørsmål: Jordmødrene på Notodden skal «kommunisere med følgetjenesten». Men hvilken følgetjeneste? Når den lokale beredskapen i Tinn er borte, og ingen ny løsning er på plass, forventes jordmødre å koordinere med en tjeneste som er ikkeeksisterende (men lovpålagt). Det er uforsvarlig.

Hva betyr dette i praksis?Ved risikosvangerskap i Tinn flyttes ansvaret over på en allerede presset tjeneste på Notodden. Skal disse kvinnene følges opp tettere der, uten at kapasiteten er til stede? Eller skal jordmor alene avgjøre hva som er «god nok» oppfølging? I akutte situasjoner blir det enda mer alvorlig: Hvis en fødsel starter like før arbeidsslutt, eller at jordmor opplever at kvinnen trenger enda tettere oppfølging de nærmeste dagene, hvem har ansvaret da? Dette er reelle dilemmaer som skyves over på jordmødrene.

Resultatet er et uforholdsmessig press på jordmødrene. Som arbeidsgiver har kommunen plikt til å sikre forsvarlige rammer for yrkesutøvelse, i tråd med Helsepersonelloven § 7. Når organiseringen gjør dette umulig i praksis, oppstår et klart brudd mellom krav og virkelighet.

Samtidig kan konsekvensene for Notodden være undervurdert. Det som fremstår som en begrenset avtale, kan i praksis bli et langt større ansvar – uten at ressurser, kapasitet eller beredskap følger med.

Denne usikkerheten rammer ikke bare de gravide. Den rammer også helsepersonellet som skal stå i dette. Helsepersonelloven § 7 slår fast at helsepersonell har plikt til å gi øyeblikkelig hjelp. Dette er en individuell plikt som ikke forsvinner fordi organiseringen er uklar. Når en jordmor på Notodden får ansvar for oppfølging av gravide i Tinn, uten å ha reell mulighet til å være fysisk til stede når det trengs, oppstår det en konflikt mellom lovpålagt plikt og praktisk gjennomførbarhet.

Det er her saken blir alvorlig.

For dette handler ikke lenger om struktur eller organisering. Det handler om hvorvidt det er mulig å levere forsvarlige tjenester innenfor rammene som nå er vedtatt.

Samtidig kommer en dimensjon som i liten grad er diskutert: belastningen på systemet fra områder med høy tilstrømming av mennesker. Gaustatoppen og områdene rundt har de siste årene hatt en betydelig vekst i turisme. Hytteutbygging, tilreisende og sesongvariasjoner gjør at befolkningen i perioder kan ganges med 6. Gravide som oppholder seg i området, enten fastboende eller tilreisende, har samme rett til helsehjelp.

Dette betyr i praksis at et allerede presset system ikke bare skal håndtere en fast befolkning med lange avstander til fødeavdeling, men også en variabel og til dels stor tilstrømming av mennesker. Dette er ikke hensyntatt i den løsningen som nå er vedtatt.

Når man legger disse forholdene sammen, tegner det seg et tydelig bilde: en tjeneste som tidligere var helhetlig og tilgjengelig hele døgnet, er erstattet av en modell der ansvaret er delt opp, tilgjengeligheten redusert og forutsetningene for å levere forsvarlig hjelp er borte.

Det mest problematiske er likevel ikke selve endringen, men måten ansvaret håndteres på. Det er ikke lenger én tydelig aktør som står ansvarlig for helheten. Ansvaret er fordelt mellom kommune, vertskommune og helseforetak. I teorien kan dette fremstå som samarbeid. I praksis innebærer at ingen har det fulle ansvaret når situasjonen blir kritisk.

Og det er nettopp i de kritiske situasjonene dette systemet vil bli testet.

Spørsmålet som derfor må stilles, er ikke om intensjonene bak avtalen er gode. Spørsmålet er om den er forsvarlig.

For når en fødsel skjer utenfor plan, når avstandene blir avgjørende, og når tiden er knapp, er det ikke organisasjonskartet som avgjør utfallet. Det er om det finnes en jordmor tilgjengelig der og da.

Det er det svaret som mangler i dag.

Og det er det svaret Notoddens politikere nå er nødt til å etterspørre.

Notodden har ikke bare sagt ja til en avtale. De har sagt ja til et ansvar de ikke har kontroll over – i et system der tillit allerede er borte.

Kilder: