Herold

Pårørende er slitne, sykdomsbildet er stigmatiserende, og brukerne har utfordrende og komplekse problemer. Rus- og psykiatriomsorg står dermed overfor kutt i bevilgningene, uten at noen går i fakkeltog for dem som blir rammet.

Åtte ledere i enhet for psykisk helse og rus i Tromsø kommune kom i samlet tropp til Nordlys for å uttrykke sin bekymring for dette.

Den økonomiske situasjonen i kommunen har ført til at 31 millioner kroner skal trekkes ned i deres enhet. Det er snakk om 30 stillinger, slik lederne tolker det.

– Vi er bekymret. Alvorlig bekymret. Når det gjaldt skolesaken stilte folk opp, gikk i fakkeltog og ropte høyt. Vår brukergruppe kan ikke gå i slike tog, og har kanskje ikke pårørende som kan det heller. Så vi er deres fakkeltog. Vi er deres stemme, sa Ann-Elise Stensøy, avdelingsleder for Ankeret boligtjeneste.

Det har over tid blitt en økende utfordring at tilbudet til denne pasientgruppen ikke møter det komplekse sykdomsbildet som de ofte har. Mange blir svingdørspasienter på akuttpsykiatrien på Åsgård.

Det er ikke ønskelig, det gjør ikke samfunnet sikrere, og det gjør ikke pasientene friskere. Samtidig er arbeidsforholdene krevende for de ansatte som jobber i blant annet boliger tilknyttet kommunal rus- og psykiatriomsorg.

På drøyt tre år har det kommet inn rundt 2.300 avviksmeldinger fra disse boligene. Den største andelen den siste tiden handler om helse, miljø og sikkerhet for de ansatte. De beskriver i mange av avvikene beboere i kommunens boligtjenester som i mange tilfeller er for syke til å ta vare på seg selv.

De er imidlertid ikke nødvendigvis syke nok til å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus.

– Jeg anslår at vi har et sted mellom én til ti beboere som burde vært fast innlagt på UNN, sa enhetsleder Øivind Pedersen til Nordlys tidligere i år.

Det er et område av helsevesenet som får lite synlighet, og der mange ting samlet sett gjør både tilbudet dårligere og arbeidsforholdene vanskeligere.

Derfor er det foruroligende at enhetslederne i Tromsø kommune ikke opplever at de blir hørt i egen organisasjon.

Ledergruppa bekymrer seg for mangelen på den faglige forståelsen for konsekvensene av forslagene kommuneledelsen har lagt på bordet.

De peker på at utfordringene er stadig mer komplekse og sammensatte. Ledergruppa opplever det som frustrerende å ikke være med på å ta avgjørelser som direkte påvirker dem og deres pasienter.

Man kan si at mange andre ledere opplever det samme i den store helsesektoren i kommunen. Tromsø kommune må kutte kostnader og fakkeltogspolitikk er lite formålstjenlig i den vanskelige økonomiske situasjonen.

Men kommunen må skjerme brukernære tjenester og stillinger så langt det lar seg gjøre. Derfor er det viktig at de aller svakeste pasientgruppene som samtidig ikke møtes med sympati i opinionen, har tallspersoner som kan fremme deres sak.