Herold

Det grønne skiftet på Svalbard kan få en høy pris for Norge.

Denne uka stenger Staten Gruve 7 på Svalbard, en fullstendig uansvarlig og farlig politisk beslutning.

Det er en mørk dag for Norge i nord, som har en forhistorie. Allerede i forbindelse med statsbudsjettet i 2018 foreslo Solberg-regjeringen, med Høyre, FrP og Venstre, å legge ned de store gruvene i Svea og Lunckefjell.

I næringskomiteens innstilling den gang sto alle partier unntatt Senterpartiet bak å avvikle gruveområdene, og Stortinget sluttet seg til regjeringens plan.

Bare Gruve 7 fikk fortsette fordi den midlertidig forsynte Longyearbyens kraftverk med kull.

Skjalg Fjellheim

Et strategisk feilgrep

Da lyset mandag ble slukket for godt i Gruve 7, ble punktum satt for et strategisk feilgrep fra Stortinget som nesten savner sidestykke.

Beslutningen er tatt uten hensyn til norsk sikkerhetspolitikk. Men den kan feires som en klimasminket seier til hurrarop fra den statsbetalte miljølobbyen i Oslo.

Samtidig som Norge legger ned egen kulldrift, må vi uansett importere store mengder kull til norsk industri, i bulk fra Colombia, i 2025 hele 1,2 millioner tonn, til og med av en helt annen standard enn det rene kullet i Svalbard-fjellene.

Uansett hvordan man setter opp regnestykket, om det handler om kostnader, om CO-2-avtrykk eller stragtegiske sikkerhetsinteresser, faller avviklingen av kulldriften på Svalbard tungt ut i norsk disfavør.

Jeg har snakket med mange på Svalbard, og veteraner derfra, som ikke orker påkjenningen med å gå ut offentlig, men som i det stille spør seg hva slags beslutningstakere Norge er utstyrt med, i klimapolitikkens søvndyssende hengekøye.

For dem er det noe dypt urovekkende med det som utspiller seg i den arktiske utposten vår.

Handler om mer enn nostalgi

Mens stormaktene arbeider på høygir for å sikre sine interesser i nord, har Norge av fri vilje valgt å avvikle selve fundamentet for vår tilstedeværelse på Svalbard.

En hundre år lang tradisjon går inn i historiebøkene. Det handler om mer enn nostalgi og svarte ansikter i Longyearbyen. Det handler om det dypeste alvoret i norsk utenrikspolitikk: Suverenitetshevdelse gjennom faktisk aktivitet og bosetting.

I tiår etter tiår var Gruve 7 og Store Norske selve ryggraden i det norske samfunnet på 78 grader nord. Det var gruvearbeiderne som bygde byen, som holdt hjulene i gang, det sørget for at nasjonalstaten holdt territorium i hevd.

Hva som nå skjer med lokalsamfunnet, er høyst usikkert.

Tilstedeværelse er makt

Mens Norge gjennom idealisme og det grønne skiftet har demontert vår egen industri, har russerne på sin side ingen planer om å legge ned i Barentsburg.

I Arktis er tilstedeværelse makt. Når den norske staten erstatter industriell tyngde med forskning og turisme, etterlatter vi oss et vakuum som trolig også kommer til å påvirke befolkningsutviklingen i negativ retning.

Norge har i over hundre år forvaltet Svalbard med fasthet. Avviklingen av gruvedriften uten en fullgod erstatning fremstår som det stikk motsatte. Det fremstår som en forsømmelse av nasjonale interesser, forkledd som et miljømessig fremskritt.

I disse nordlige områdene er det ikke de gode intensjonene som teller, men den kalde, harde realpolitikken. Og her har gruvedriften vært blant Norges sterkeste kort.

Nå har norske myndigheter frivillig kastet dette kortet, i en situasjon hvor faglig solide internasjonale rapporter peker ut Svalbard som det mest sannsynlige målet for russisk aggresjon på NATO-territorium

Den arktiske øygruppen har lenge vært Norges bløte buk. Når konsekvensene av det panikkartede grønne skiftet på Svalbard blir tydelige, kan Norge på egen hånd ha påført seg selv en større sårbarhet og eksponering for risiko.

Hva blir den neste unnfallenheten fra den store horden med grønne klima-emissærer i Oslo? Kan det bli Finnmark?