Herold

Det handler ikke om stat eller marked. Det handler om hvor mange dager jeg og kona har mat når lastebilene ikke kommer.

Jordbruksforhandlingene nærmer seg. Debatten for og mot støtte til bøndene blusser opp. Men den føres ofte på feil premisser. Fremskrittspartiets krav om «mer frihet» i landbruket, mindre statlig styring og større rom for markedet kan høres fornuftig ut i teorien. Men i nord er vi ikke like teoretisk anlagt. For oss er det et praktisk spørsmål om beredskap, bosetting og i ytterste konsekvens sikkerhetspolitikk.

KÅRE SKALLERUD, bio

Markedet bryr seg ikke om avstander, vær og geografi. Alta og Jæren er ikke det samme. Midt i dette står Bengt Rune Strifeldt, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Finnmark og argumenterer for en politikk som i praksis vil ramme nettopp Finnmark hardest. Hvorfor vil ytre høyre sine egne så vondt?

Norsk landbruk trenger frihet – ikke mer statlig styring

For hva skjer når vi gjør landbruket mer markedsstyrt i et land som Norge? Det korte svaret er at produksjonen flytter seg. Ikke til Finnmark, Alta eller kystkommuner med lange avstander og krevende klima. Produksjonen flytter til de mest effektive områdene. Til de største enhetene. Fra Finnmark og Alta til Jæren. Og i mange tilfeller ut av landet, bort fra Nord-Norge. Dette er praktisk økonomi og ikke teoretisk økonomi.

I en normalsituasjon kan det fremstå som rasjonelt. Men vi lever ikke i en normalsituasjon. De siste årene og dagene har vist oss hvor raskt forsyningslinjer kan brytes, hvor sårbare globale markeder er og hvor avgjørende det er å ha egen produksjon av mat.

Er vi i ferd med å «effektivisere» bort matberedskapen vår?

Norske butikkhyller er ikke fulle fordi vi har store lokale lagre med mat. De er fulle fordi lastebilene leverer mat flere ganger om dagen. Butikken i Vardø får mat fra lagre i Narvik, tusen kilometer unna. Den dagen lastebilene stopper, begynner nedtellingen. I dager og ikke i uker.

Forskning og beredskapsrapporter er entydige. Uten nye leveranser, tømmes butikkhyllene i løpet av ett til tre døgn. Etter få dager er utvalget kraftig redusert. Innen en uke kan situasjonen være kritisk. Og i nord er det kritisk allerede i midten av uka.

Totalberedskap uten matberedskap?

Nord-Norge er allerede i en utsatt posisjon. Lange avstander, krevende værforhold og begrenset infrastruktur gjør oss mer avhengige av stabile transportlinjer enn resten av landet. Maten vi finner i butikkhyllene i Tromsø har nesten alltid reist både langt og lenge. I en krisesituasjon er det ikke gitt at disse transportlinjene fungerer. Hva gjør vi da?

Strifeldts venn, Trygve Hegnar, har skrevet at «svin kan vi hente i Danmark og reinsdyr får vi av samene». Det er slik markedet skal redde oss. Men det gjør det ikke. Det som redder oss, er det som fortsatt finnes av lokal matproduksjon og det er det som fortsatt finnes av folk.

Bruk mulighetsrommet og sats på nordnorsk landbruk!

Dette er ikke skremselspropaganda. Det er logistikken i et langstrakt land.

Derfor er bosetting i seg selv en del av beredskapen. Ikke bare som et politisk mål, men som en konkret sikkerhetsfaktor. Et land med tomme områder i nord er ikke bare et fattigere land, men også mer sårbart land.

Det finnes ikke et eneste rikt land som overlater matproduksjonen til markedet alene. EU bruker en tredel av sitt budsjett på landbruk. USA støtter bøndene gjennom omfattende ordninger og krisepakker fordi markedet ikke fungerer. Sveits, landet som kanskje ligner mest på Norge, subsidierer landbruket på nivå med oss.

Hvorfor? Fordi alle land som tar egen befolkning og beredskap på alvor, gjør det samme. De betaler for beredskapen.

Likevel finnes det stemmer som mener vi kan lene oss på import av mat. Som om forsyningslinjer er en naturkraft og alltid vil være der. «Svin kan vi hente i Danmark», skrev Trygve Hegnar. Det høres enkelt ut. Men hva gjør vi den dagen Danmark ikke leverer svinene, og lastebilene ikke kommer fram?

Frp gambler med norsk matproduksjon

Senterpartiet tar utgangspunkt i nettopp dette. Norge er ikke bare et marked. Vi er et samfunn med behov for matproduksjon i hele landet. At beredskap koster og at det er en kostnad vi må være villige til å ta.

Det motsatte finner vi hos Fremskrittspartiet. De vil ikke ta kostnadene for matberedskap. De vil slippe til markedet og viser til hvor bra det gikk for kyllingmarkedet. Problemet er at vi nesten ikke har kyllingproduksjon i Troms og Finnmark. Det er få store produsenter på Østlandet, Trøndelag og Jæren fordi det er effektivt i et markedsperspektiv og kan gi oss lavere kostnader på kort sikt. Men de transporteres med lastebil til Nord-Norge.

Lengre transportveier, større avhengighet av import og et samfunn der vi i praksis har outsourcet vår egen matberedskap, koster mer enn lavere pris på kyllingfilet.

Sett fra Tromsø er ikke mitt valg særlig ideologisk og det handler ikke om stat eller marked. Det handler om hvor mange dager jeg og kona har mat når lastebilene ikke kommer.